En kan lese i media at prosjektet for ny jernbanelinje, utredet i 2019 av Jernbanedirektoratet, hadde en kostnad opp mot 120 milliarder kroner. Det har vært skrevet mye om dette, både for og mot en slik jernbanesatsing, der utredning og beregning viser at en Nord-Norgebane ikke vil bli samfunnsøkonomisk lønnsom.

Selv om der er flere positive virkninger av en slik bane, sier likevel Jernbanedirektoratet at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Beregninger viser ifølge direktoratet videre et netto tap for samfunnet på mellom 46 og 109 milliarder kroner.

Kan man slå seg til ro med at her, som ellers i samfunnet, er det visstnok pengene som rår? Ser man da på skipstrafikken, som står for den klart største andelen av transport målt i tonn/kilometer for regionen, skulle man tro at valget var tatt og at man dermed lot ballen ligge død en sund.

I regjeringens forslag til Nasjonal transportplan 2022 - 2033 legger regjeringa inn en støtte på om lag 33 milliarder kroner som er prioritert til kystformål, der bl.a. sjøtransporten skal bli mer effektiv, trygg og klima- og miljøvennlig. Interessant, en musikalsk sjøbris til oss sjøfarere.

Kan vi her se en markant aktivitet i jernbanens forlengende arm fra Bodø og nordover, da sjøveien med moderne hurtiggående containerskip av type roll on/off og lift on/off?

Kanskje tiden nå er inne for at regjeringen via Kystverkets eksisterende rederiorganisasjon selv burde se muligheten - og dernest ta kostnadene ved å sette inn moderne tidsriktige hurtiggående containerskip som kan avlaste veinettet nordover ut fra Bodø.

Om jernbaneballen en dag skulle begynne å rulle igjen, vet vi at det tar uansett flere 10 år før jernbanen nordover blir en realitet. En skipsrute derimot, finansiert og drevet av Kystverkets rederi selv, kan med godvilje se dagens lys fort. Det bør kunne være en god retning for hvordan ressurser kan og bør brukes fremover – en situasjon der alle parter oppnår en fordel. Noen kaller det en vinn-vinn situasjon.