Det har den siste tiden pågått en debatt om den påtroppende rektoren ved Universitetet i Tromsø (UiT), Dag Rune Olsen, kan tiltre stillingen. Debatten har bakgrunn i at Olsen, i rollen som rektor ved Universitetet i Bergen (UiB), opptrådte kritikkverdig i forbindelse med forsøk på å få UiB til å inngå en avtale med Tom Knudsen om kjøp av en idé Knudsen hadde til en arbeidslivsportal på internett. Olsen er også kritisert for å ha ansatt Knudsen på meget gode vilkår ved UiB. I en nylig avlagt granskningsrapport utført av advokatfirmaet PwC på vegne av styret ved UiB, kritiseres Olsen for håndteringen av saken, og det konkluderes blant annet med at arbeidslivsportalen var uten forretningsmessig verdi og at ansettelsen av Knudsen var rettsstridig.

Kritikken av hvordan Olsen skjøttet jobben som rektor ved UiB, ville vært av interesse da Olsen ble ansatt som rektor ved UiT. Saken var imidlertid ikke offentlig kjent på tidspunktet Olsen ble ansatt ved UiT, og Olsen brakte så vidt forstås ikke forholdet opp under ansettelsesintervjuene. Det var dermed ikke anledning til adressere disse forholdene under ansettelsesprosessen. Enkelte synes å tro at UiT etter å ha signert ansettelsesavtalen med Olsen, er avskåret fra å påberope de kritikkverdige forholdene i Knudsen-saken som et argument for å gå fra rektoravtalen med Olsen. Skjalg Fjellheim antar for eksempel i Nordlys torsdag 11. mars at Olsen vil tiltre rektorstillingen, dog med en ripe i lakken, og sier at det må kreves solid juridisk grunnlag for å gå fra avtalen nå i ettertid, samt at et avtalebrudd kan pådra universitetet et erstatningsansvar. La meg derfor kort redegjøre for UiTs mulighet til å gå fra avtaler hvor det foreligger denne type kritikkverdige forhold.

Avtaler skal selvfølgelig som utgangspunkt holdes. Et unntak følger imidlertid av prinsippet i avtaleloven § 33, den såkalte passive uredelighetens ugyldighetsregel. Bestemmelsen har stått uendret fra avtaleloven ble vedtatt i 1918 og har derfor en gammelmodig språkdrakt. Innholdet er imidlertid like aktuelt i dag som den gang. Poenget med bestemmelsen er at den som inngår en avtale, ikke kan holde tilbake opplysninger som vedkommende må skjønne at er av betydning for den annen parts vilje til å inngå avtalen. Et eksempel på et tilfelle som omfattes av regelen, er at selger av en bil ikke forteller kjøper at bilen har hatt en alvorlig kollisjonsskade. Kjøper kan da gå fra avtalen under henvisning til avtl. § 33. Vi snakker her om en såkalt redelighetsstandard. Regelen beskytter den hederlige person mot at motparten på uredelig vis holder tilbake opplysninger under avtaleinngåelsen.

Det er vel ikke tvilsomt at Olsen kjente til Knudsen-saken da han ble intervjuet av UiT. Granskningsrapporten viser at Olsen selv var aktivt involvert i saken, og kritikken rettes mot hans håndtering av denne. Intervjuene med UiT foregikk så vidt forstås etter at de kritikkverdige forholdene ble gjennomført. Det synes videre klart at UiT ikke hadde tilgang til disse opplysningene fra annet hold, eller at Olsen trodde at det kunne forholde seg slik. Olsen kunne altså ikke la være å opplyse om disse forholdene og gå ut fra at UiT kjente til disse omstendighetene. Det er videre nærliggende å anta at Olsen må ha forstått at de aktuelle opplysningene var av betydning for om UiT ville ansette ham. Olsen hadde erfaring fra tilsvarende jobb ved UiB og var derfor godt kjent med at denne type forhold er av betydning ved ansettelser i ledende stillinger ved universiteter.

Det er derfor mye som taler for at Olsen brøt opplysningsplikten ved å holde tilbake opplysningene om Knudsen-saken, og at dette kan påberopes som en ugyldighetsgrunn av UiT. UiT kan i så fall på denne måten komme ut av avtalen med Olsen. Dersom avtalen er ugyldig på dette grunnlag, vil Olsen ikke ha krav erstatning fra UiT.

Brudd på opplysningsplikten medfører ikke at ansettelsesavtalen automatisk er ugyldig. Det er opp til UiT om ugyldighet vil påberopes, for på denne måten komme seg ut av avtalen. Jussen løser ikke hvorvidt UiT bør påberope seg ugyldighet i en situasjon som denne. Regelverket gir den forulempede et vern, men det er opp til den forulempede selv om vedkommende vil påberope seg dette vernet. En privat bedrift står selvfølgelig fritt til å la være å anføre at en ansettelsesavtale er ugyldig i en situasjon som denne. For et offentlig universitet som er finansiert med skattebetalernes penger, og hvor kvalifikasjonsprinsippet er styrende for hvem som skal ansettes, hvilket innebærer at den best kvalifiserte skal ansettes, er handlingsrommet mindre. Hensynet til allmennhetens tillit til at universitetet håndterer fellesskapets midler på en god måte, tilsier også at denne type ugyldighetsgrunner påberopes.

Styret ved UiT må spørre seg om Olsen ville blitt ansatt om granskningsrapporten om Knudsen-saken var kjent da Olsen ble ansatt. Er svaret på det spørsmålet nei, bør styret finne en annen person til å være rektor ved UiT.