1. juni meldte helseminister Ingvild Kjerkol at regjeringen har satt ned et utvalg som skal utrede en mulig utvidelse av retten til selvbestemt abort og abortnemndenes fremtid, og Nordlys kommentator Maja Sojtaric reiser spørsmål om hva i alle dager vi skal med et abortutvalg.

Forrige gang abortdebatten raste i mediene, sparket ei lita jente i magen min. Hun var forferdelig syk. Da vi måtte ta valget, var jeg så vettskremt av alt jeg hadde lest, at jeg nektet å møte for abortnemnd. De diskuterte og innvilget senabort i mitt fravær. I ettertid har jeg tenkt at et møte med nemnda kanskje ville vært nyttig.

Abortnemndas viktige, men ukjente funksjoner

For å kunne diskutere abortnemndenes fremtid er det nødvendig å forstå alle fasetter ved nemndas arbeid. På den ene siden oppfattes den som et domstollignende organ, som skal sitte og bestemme over en liten families skjebne. Men for å i det hele tatt komme til nemnda har kvinnen allerede tatt valget om å søke om senabort; hun har bestemt seg. En av kvinnenes største frykt i dette møtet er at nemnda skal si at de ikke får lov, at grunnene hennes ikke er tungtveiende nok. At hun skal ha bedt om å få avslutte svangerskapet, men at nemnda sier hun må bære barnet frem. Men svært få får avslag av abortnemnda.

Når de fleste søknader om senabort innvilges, er det lett å trekke konklusjonen at nemndene er overflødige. Men å gjennomgå en senabort, uavhengig av årsak, er traumatiserende. En senabort kan aldri tas tilbake, og nemnda må derfor forsikre seg om hva kvinnen ønsker: Har kvinnen forstått sin egen situasjon og fosterets helsetilstand riktig? Er det kvinnen som ønsker senaborten, eller er det noen som presser henne?

Selv om kvinnen har tatt valget allerede før møtet med nemnda – et valg som er riktig for seg selv i den ytterste krise – vil de aller fleste på et tidspunkt se seg tilbake: Hvordan ville livet vært om jeg hadde valgt annerledes? Selv om vi ikke angrer og vet vi har tatt det riktige valget for oss, er det alltid rom for «enn hvis?». En av nemndas mindre kjente funksjoner er å gi kvinnen støtte og bekreftelse i valget hun har tatt. Nemnda bekrefter at barnet i magen er så sykt at det er greit at svangerskapet avbrytes, at mors helsesituasjon er så alvorlig at det er greit at svangerskapet avbrytes, eller at kvinnen er i en så eksepsjonelt vanskelig sosial situasjon at det er greit at svangerskapet avbrytes.

Når man i etterkant går de tunge kampene med seg selv og sin utslitte psyke, er det for mange en trøst å vite at to erfarne leger var enige i og støttet avgjørelsen din. Det var greit å velge som du gjorde!

Nemnder i endring

Noen har utvilsomt hatt svært vonde opplevelser med nemnda. Noen har opplevd å måtte vente på ei nemnd på ferie, mens barnet i magen har lidt. I noen nemnder har kvinner blitt møtt med fordømmelse og krenkende adferd.

Men det har også foregått store endringer av nemndsystemet, som er ment å bidra til å sikre kvinnene god behandling, til riktig tid. For eksempel kan nemndene i større grad tilby kvinnen digitale nemndmøter, hvor hun deltar fra sitt lokalsykehus. For å sikre at kvinnene møtes på en god måte i nemnda, har man gått fra en relativt tilfeldig bemanning av nemndene til å ha faste nemndmedlemmer, som møtes årlig i nasjonale nemndkonferanser hvor de kurses i både juss og etikk og diskuterer vanskelige kasuser. Også nemndmedlemmene anerkjenner at kvinnene som møter dem, er i en svært vanskelig situasjon, og ønsker at kvinnens møte med nemnda skal være så godt som mulig.

Etter at vi selv mistet et barn i en senabort, har jeg har snakket med en rekke andre kvinner som også har opplevd senabort. De færreste av oss har selv hatt en direkte negativ opplevelse med nemnda. Noen har kanskje opplevd det som bortkastet tid, ja, men de har opplevd å bli hørt og møtt med forståelse. Det mange kvinner bærer med seg etter en senabort, er ikke nødvendigvis at de måtte møte ei nemnd som bekreftet valget deres. Snarere er det detaljene som omgir møtet: Tiden de måtte vente. Frykten for avslag. Ryktene om nemnda. Mange av oss har fulgt debatten om nemndene, og observert noen kvinners traumatiske erfaring med nemnd. Men basert på våre egne opplevelser har vi ikke et udelt negativt syn på nemnda.

Et traume uten oppfølging

For la oss være ærlige: Det er sjeldent møtet med abortnemnda som velter lasset! Det er mange ting i forbindelse med en senabort som er vel så traumatiserende, og som også burde belyses som del av denne debatten: Prosedyrene på sykehuset. Mangelen på personlig oppfølging. Kvinner som opplever å være kasteball mellom rom og avdelinger.

Eller barnet som må fødes i et toalett. Som ikke blir målt og veid. Som man føler seg dum når man spør om man får se, og morbid når man fotograferer. En tom livmor, et ømt underliv, melkesprengte bryst og tomme armer som forlater sykehuset få timer senere. Kanskje utstyrt med tabletter for å stoppe melken, så potente at de kan føre mor ut i psykose og potensielt selvmord. En postpartumkropp totalt uten oppfølging, hverken fysisk eller psykisk. Kanskje en kort sykemelding, om man er heldig.

Hvert år sendes over 500 kvinner som nettopp har gått gjennom noe av det mest traumatiske de kan oppleve, ut for å håndtere en dyp krise alene. Hvorfor er det ingen som diskuterer etteromsorg etter en senabort? Det mange ikke leser ut av abortstatistikken, er at svært mange av kvinnene som søker om senabort, bærer på et høyt ønsket og elsket barn.

Majoriteten av senabortene innvilges fordi barnet i magen er svært sykt eller har et alvorlig utviklingsavvik. Kvinnene som søker om senabort, gjør det ikke på grunn av sløvhet, men ofte på grunn av kjærlighet. De fleste av dem har vært innstilt på å beholde barnet, de har begynt å planlegge innkjøp av barnevogn og permisjon, helt til de plutselig har fått beskjed om at barnet er sykt. Planleggingen endrer seg til å handle om flytting til handicapvennlig bolig og kjøpe ny bil, om barnet må bo i omsorgsbolig, og hvem som skal ta seg av barnet når foreldrene dør.

Det er vanskelig å tenke seg hvilket dilemma foreldrene står overfor. Til slutt har foreldrene kommet til beslutningen om at de ønsker ikke dette livet for barnet sitt. De ser ingen annen utvei enn å søke om senabort.

Kan abortutvalget bane vei mot et mer helhetlig behandlingstilbud for kvinner og familier i krise?

Det er ikke mulig å diskutere om nemndene skal legges ned eller bestå, uten å samtidig se nemndene som del av et helhetlig, om enn svært mangelfullt, behandlingstilbud til kvinner som gjennomgår en senabort. Møtet med nemnda er et av de veldig få møtepunktene hvor kvinnen har mulighet til å diskutere valget sitt og få støtte i at situasjonen er alvorlig nok til at svangerskapet skal avsluttes.

Dersom abortnemndene fjernes og det ikke samtidig sørges for en annen oppfølging av kvinnen, med dels samme formål, risikerer man å stå igjen med et enda dårligere behandlingstilbud og oppfølging av kvinner og familier som står i dyp krise.

Derfor er opprettelsen av abortutvalget langt fra meningsløs! Abortutvalgets mandat er nettopp å innhente mer samlet kunnskap om og vurdere kvaliteten av rådgivningen og veiledningen av kvinner som vurderer å avbryte svangerskapet, samt oppfølgingen av kvinner som gjennomfører en abort. Tilstrekkelig kunnskap og forståelse er den første grunnsteinen for enhver endring.