Jeg har lest Joakim Aalmen Markussens doktoravhandling, og gir han i beste mening anerkjennelse for gode resonnementer og nyanserte synspunkter. Jeg deler mange av hans betraktninger.

Jeg er imidlertid grunnleggende uenig i konklusjonene at den nordnorske krigshistorie har fått sin rettmessige plass i den nasjonale historien og at nordlendingen spiller en offerrolle.

Jeg skal være varsom med å generalisere, men tillater meg å hevde at det er en allmenn oppfatning i befolkningen i nord at den nordnorske krigshistorie er blitt fortiet og at 6. divisjons innsats under kampene ikke er riktig omtalt. Den versjon av den nordnorske krigshistorie som er blitt fortalt, føles ikke å være deres historie. Mine holdninger og inntrykk er formet ut fra mange års studier av krigshistorien med vekt på Narvik-felttoget, møte med flere hundre etterkommer av veteraner som deltok, samt mange foredrag med et betydelig antall tilhørere. Jeg har skrevet tre bøker som har forsøkt å korrigere skjevheter i fremstillingen av hendelser fra felttoget og den etterfølgende okkupasjon. De mange samtaler med venner og bekjent i Sør-Norge opp gjennom årene, har forsterket dette inntrykket. Hva kan det skyldes at oppfatningen er så ulik?

Bøker om felttoget
Det er ingen tvil om at det er skrevet mange hyllemetere med bøker om Narvikfelttoget. Det i seg selv er ingen garanti for at kampene fra våren 1940 er godt kjent i hele landet. Uten at jeg kan belegge det med statistikk, tør jeg hevde at de aller fleste bøkene har hatt et begrenset opplag og utbredelse og er ukjent for det brede lag av publikum. De aller fleste av bøkene er ikke å få kjøpt og er unntaksvis tilgjengelig i antikvariat.

Markussen sier at den omfangsrike litteraturen fra felttoget er skrevet av forfattere uten historievitenskapelig utdanning, og at dette i utgangspunktet ikke er en diskvalifiserende egenskap. Jeg tror han på hans ord og vil legge til uten noen form for sarkasme: Det hadde vært syltynt med utgivelser i bokhyllene om man skulle ventet på faghistorikerne. Det er oss «ikke-akademikere», journalister, offiserer, jurister og en rekke andre som har båret frem fortellingene fra felttoget og den senere okkupasjon. Vi kan i dag være glad for dette engasjementet. I Nord-Norge hadde vi ingen institusjoner som tok det ansvaret. Etter at Universitetet i Tromsø ble etablert, tok det mer enn 30 år før man der begynte en koordinert forskning på landsdelens krigshistorie. Ingen kritikk fra min side, uten å konstatere at verdifulle muligheter til å forske på veteranenes senvirkninger, fysiske som psykiske lidelser etter kampene, var gått tapt. De fleste av de som deltok i krigshandlingene gikk av naturlig årsaker bort innen tusenårsskiftet.

En av de første bøkene som utvilsomt påvirket beretningen de første årene etter krigens slutt, var sjefen for Alta bataljon, Arne D. Dahls bok Med Alta bataljon mot tyskerne. Den var skrevet under krigen, trykket i Stockholm i 1944 og utgitt i Oslo i 1945. Boken var en hyllest ifølge Dahl selv, til soldatene i avdelingen han ledet. Det er nesten ikke til å forstå den fascinasjon Markussen legger for dagen i omtalen av denne boken og for så vidt Alta bataljon ved flere anledninger i avhandlingen. Boken har flere faktafeil, subjektive vurderinger og er en usminket fremstilling av både Dahls og bataljonens innsats - slik han så det. Det er et ytterst fåtall av historikere, i hvert fall amatører, som tillegger den stor dokumentarisk verdi. En offiser og forfatter sa at det beste man kunne si om Dahls bok var at den viser at en offiser ikke skal skrive bok om seg selv.

Avhandlingen omtaler også markeringene i 1960 og 1990 med tilhørende minneplaketter og bautaer. Det sies ingenting om at minneplaketten og bautaen over Alta bataljons innsats både er kontroversiell og vekker indignasjon, da teksten på disse er sterkt misvisende. Det registreres også at i avhandlingen er 6. divisjon som enhet lite nevnt, det samme er Hyldmobataljonen, mens 6. brigade med sine to bataljoner, Lyngen og Trondenes, er skrevet helt ut. Det er belagt i flere kilder at de tre bataljonene som er nevnt, var utsatt for de største påkjenningene.

Det som oppfattes som den offisielle fremstillingen av kampene i nord ble utgitt av Forsvarets Krigshistoriske Avdeling (FKA) i 1965 på to bind og ført i pennen av general Trygve Sandvik. Bøkene var utgivelse nr. 12 og 13. i serien Krigen i Norge. Da var alle «store slag» i Sør-Norge behørig omtalt i egne utgivelser som startet i 1952. Det tok altså 25 år etter kampene i 1940 før FKA fant det opportunt å utgi bøkene om de lengste og mest omfattende kampene som fant sted i landet, og som var en konsekvens av at både tyskerne og de allierte kastet sine øyne på Norge.

Fokuset var på de allierte og Narvik - og mindre på den norske 6. divisjon og dens soldater
På samme måte burde det vært gitt en forklaring på feiringen i Narvik av 28. mai. Det bør være et tankekors for flere at inntagelsen av byen feires mer i Frankrike og Polen enn i Vesterålen og Lofoten. Det var her mange av de som inntok Narvik kom fra. Har den til dels voldsomme feiringen og den internasjonale oppmerksomheten skapt en avstand til resten av Nord-Norge? Følte de 10-12 000 andre soldatene fra landsdelen og deres etterkommere at feiringen i Narvik angikk dem?

Lokalavisa Fremover ga bred omtale hvert femte år av de internasjonale besøkene og markeringene. Det er både naturlig og prisverdig. Men hvordan var omtalene i Nordlys, Lofotposten, Aftenposten og ikke minst NRK? Da Narvik ble inntatt 28. mai 1940 var den uten strategisk betydning. Det var en ren symbolsk handling fra de Allierte. Seieren i Bjerkvik og Narvik er blitt omtalt som Hitler-Tysklands første nederlag påført av de allierte styrkene. Det er en sannhet med store modifikasjoner. Det var 6. divisjon og dens soldater som kjempet i fjellene ved Bjørnfjell som bandt opp den tyske hovedstyrken og som i praksis muliggjorde inntakelsen av Bjerkvik og byen Narvik.

Er Narvikfelttoget godt kjent utenfor landsdelen?
Mange av oss har fortsatt TV-programmet med avdøde professor Frank Aarebrots famøse versjon av felttoget i Nord-Norge friskt i minne. Her presterte professoren å gi Alta bataljon æren nøytralitetsvakten, hele den norske kampen i nord i 1940 og kronen på verket: Bataljonen reddet kronprinsesse Martha og barna ved flukten fra Sverige via Finland til USA. Ingen andre norske avdelinger ble nevnt. Markussen er selvfølgelig uten noe som helst ansvar for denne miseren, og det er ikke naturlig at han nevner det heller. Det gjelder også at på Hjemmefrontmuseet i Oslo har det formentlig siden åpningen i 1970 blitt fremvist en kartskisse over angrepet på Norge 9. april. Det er bare en liten hake ved kartet. Det viser Norge opp til Steinkjer. Det kom visst ikke noe tysk angrep lengre nord og da var det vel heller ingen kamper der? Med slike opptredener fra nasjonale autoriteter, hvor kjent er kampene som fant sted?

Eitingerutvalget og NOU 1998: 12, Alta bataljon
Det er liten tvil om at Eitingerutvalgets konklusjoner vakte skuffelse og harme blant veteranene fra Narvikfelttoget og deres etterkommere. Forventningene hadde vært store til at det skulle bli enklere å få innrømmet krigsskadepensjon for psykiske lidelser, da senvirkninger fra stridshandlingene begynte å vise seg. Jeg har ingen forutsetninger for å bedømme den medisinske siden av saken. Det som jeg tidligere har påpekt er at litteraturen som utvalget benyttet utover den rent medisinske, var utilstrekkelig. De eneste dokumenter utover Sandviks to bøker Operasjonene til lands i Nord-Norge som var relevant for å gi en innføring i kamphandlingene, var fektingsrapportene som alle offiserene som hadde ledet avdelingene skrev etter kapitulasjonen. Denne omfattende dokumentasjonen var tilgjengelig, men ble ifølge litteraturoversikten ikke benyttet. Hvordan kunne man da vite hva slags påkjenninger soldatene hadde vært utsatt for? Det er ikke kjent hvordan utvalgets undersøkelser av veteranenes helsetilstand var. Ingenting tyder på at vanlige helseundersøkelser ble foretatt. Debatten om at veteranene hadde forventninger om å få en veteranpensjon, og da denne ikke kom så følte de seg lite verdsatt. Jeg tillater meg å hevde at denne problemstillingen både var uverdig og ikke i samsvar med de faktiske forhold. Veteranene forventet en håndstrekning fra storsamfunnet for sine senplager.

Markussens hovedtese er at det ikke finnes en offisiell versjon av krigshistorien styrt av norske myndigheter og som skyggelegger de nordnorske hendelsene. Det tror jeg er rett. Samtidig er det lite tvil om at regjeringen etter krigen ønsket å gi en nasjonsbyggende versjon av kampene våren 1940, den påfølgende okkupasjon, regjeringens virke i utlandet og Hjemmefrontens kamp hjemme. Det var nødvendig. Sårene etter krigen skulle leges. De skyldige straffes. Mitt ankepunkt er at de etterfølgende generasjoner av historikere ikke har klart å nyansere den opprinnelige fremstillingen, men heller konservert den. Jeg har til gode å møte en voksen person som ikke har hørt fra historietimene om «Gutta på skauen», Kjakan Sønsteby og Kompani Linge. Jeg kan ikke fri meg for at Markussen i sin avhandling utilsiktet peker på det som er problemet – et altfor stort fokus på byen Narvik og Alta bataljon. Det har ikke bidratt til noen fellesfølelse i Nord-Norge. Narvikfelttoget var noe langt mer.

Nordlendingene har en stolt historie fra kampene våren 1940, og er på ingen måte noe offer i den senere historiefortelling. De har bare ikke fått den rettmessige plass i den nasjonale historien.