Med et budsjett på 80 millioner og skyhøye forventninger til en mangeårig etterspørsel av Selveste-Krigsfilmen-Fra-Nord-Norge, hadde produsentene bak «Kampen om Narvik» en krevende jobb foran seg.

I flere år fikk vi høre om omfattende manusarbeid og ideer til tv-serie eller film. Forventningene vokste i takt med historieutvekslinger og visjoner for en storstilt produksjon. Endelig kom resultatet vi har ventet på i årtier. Tittelen «Kampen om Narvik» ga forventninger om at det ekstreme slaget våren 1940 nå for alvor skulle løftes frem i offentligheten, og tusenvis av vanlige folks innsats skulle få sine historier fortalt.

Men manuset velger en forenkling av det som kunne blitt et monument av et filmprosjekt: Nemlig å feste den helhetlige krigshistorien i Ofoten-regionen til lerretet. Kampene i Ofoten, Gratangen og Indre Troms har vært levende debattert over flere år. Mange mistet slekt og familie i slagene i og rundt Narvik, eller de levde mitt i slagene. Mange kjenner historiene godt, i motsetning til hva som i lang tid har vært formidlet i offentligheten. I så måte er det aller viktigste bidraget fra «Kampen om Narvik» at den overhode ble lagd, og at den skildrer mennesker i krig.

Les også

Bitre følelser ved Narvik-fronten

Jeg har selv vokst opp i Narvik deler av barndommen med krigshistorien levende fortalt på skole og av familie. Spenningen var stor under et nylig kinobesøk. Men, det var jo masse som manglet! Tillat meg derfor å stille noen spørsmål rundt den ferske filmatiseringen av krigshandlingene i Ofoten-regionen:

1. Hvorfor skildres INGEN gjennomgående historie av soldater, sivilie eller mannskap i sjøflåten som tok del i sjøslagene ved Narvik? (Vi ser noen reaksjoner i et par scener.)

2. Hvilke begrunnelse ligger bak det faktum at filmen utelater en viktig person og funksjon for den strategiske og taktiske krigføringen, nemlig generalmajor Carl Gustav Fleischer? (Herunder ble ikke det viktige psykiske dramaet berørt: Under det tyske angrepet på Narvik ble byen umiddelbart overgitt til tyskerne av oberst Konrad Sundlo som var NS-medlem. Oberst Sundlo ble beordret arrestert av generalmajor Fleischer neste dag.)

3. Kampene i Gratangen, og spesielt hendelsene på Lapphaugen, er ikke tatt med, hvorfor? (Det var det største slaget på norsk jord, hvor det også falt flest nordmenn i strid på land.)Tragedien med drapet på soldater fra Trønderbataljonen på Gratangsfjellet ville i tillegg kunne skildret krigens grufulle moralske dilemma, eller hva?

4. Det tragiske granatangrep på Bjerkvik: Hvorfor er heller ikke dette traumet der 10% av innbyggerne ble drept viet oppmerksomhet?

5. Hvilke refleksjoner ligger bak at innsatsen til Alta-bataljonen er utelatt?

6. Det er utbredt historiekunnskap at de mange tusen nordnorske soldatene som kjempet, blant annet i Gratangen, kom fra Lofoten og Vesterålen og lengre nord. Mange fiskere og bønder ofret seg i kamp mot den tyske eliten. Var dette uinteressant å skildre?

7. Vurderte man å ta med betydningen av de mange malmbåtenes innsats?

8. Evakueringen av befolkninga baserte seg på en storstilt ordrenekt. Resultatet var tusenvis av menneskeliv som ble reddet, kunne dette vært løftet mer håpefullt frem?

Jeg har flere spørsmål, men stopper her. La meg oppsummere med en sammenligning: Under Pearl Harbour mistet cirka 2400 mennesker livet. 18 skip ble senket. Under kampene om Narvik mistet nærmere 9000 mennesker livet. Rundt 64 skip ble senket. En stor andel av de som mista livet var sjøfolk. De allierte brukte erfaringene fra Narvik inn i planleggingen av D-Dagen. Så hvordan kan en spillefilm klare å ivareta den største og mest dramatiske krigføringen på norsk jord under andre verdenskrig? Svaret bør være å ha et helhetlig og kunnskapssterkt manus. Kildene om krigen i Narvik finnes i mengder. «Kampen om Narvik» kunne vært en mulighet til å fortelle denne underkjente historien, basert på et bredt kildemateriell av levende og døde stemmer, skriftlig materialer, brev, avisutklipp og film/bilder.

Les også

Vi kjempet ukrainernes kamp i Narvik 1940. Det gir lærdommer for i dag

«Kampen om Narvik» er så absolutt seerverdig, men bør trigge til videre dokumentasjon. Slik krigshistorien fortelles i filmen er det store historiske hull som må tettes i tida fremover. Det ville for eksempel vært rart å lage krigsfilmen «Den største forbrytelsen» uten å nevne deportasjonen med DS «Donau». Antakeligvis er det betydelig læring å hente for de unge gjennom skolemateriellet produsenten har laget til filmen. Her er nok drama å ta av.