Tirsdag 10. oktober markerte ett år siden landets øverste domstol slo fast at vindkraftanleggene på Fosen i Trøndelag bryter med menneskerettighetene til reindriftsutøverne.

I plenum kom Norges høyesterett frem til at de samiske reindriftsutøveres rettigheter ble krenket da konsesjonen til å bygge anlegg ble gitt.

Vedtakene om konsesjon og påfølgende ekspropriasjonstillatelse var dermed ugyldige på grunn av dette folkerettsbruddet. Slik FN også hadde advart om allerede i 2018.

Men turbinene er oppe i Fosen, strøm produseres for et stadig mer strømhungrig marked, og høyesterett har ikke tatt stilling til rivingen av anlegget.

Løsningen på saken måtte staten ved regjeringa finne ut av selv. Og det fomler de med fortsatt.

Det er en sørgelig ettårsmarkering for mange, særlig for samene i Fosen som har stått i en rettighetskamp i 20 år. Denne ettårsmarkeringa ble ikke forbigått på åpningsdagen for plenumssamlinga i Sametinget som tilfeldigvis falt på samme dag.

«Dere er de fremste premissgivere i utformingen av samisk politikk i Norge. Det er dere staten først lytter til når det er spørsmål som angår samiske folk.» sa kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) da hun åpnet plenumsmøtet.

På meg virket det ikke som om mange i den salen følte seg som premissgivere denne dagen. Sametingspresidenten Silje Karine Muotka uttrykte i sin tale sterk mistillit til staten, på grunn av Fosen-saken:

«Det er ikke for sent for staten å velge annen vei Og staten sitter med maktmidlene - og dermed sitter staten på nøkkelen til å gjenopprette tillit og andre veivalg. Som sametingspresident mener jeg at det å få slutt på menneskerettsbruddet er helt avgjørende for alle andre dialoger og lignende saker.»

Dette er sterke ord. Men det er også et uttrykk av for avmakt.

For høyesterett er den øverste domstolen i landet. I denne saken har den folkevalgte Muotka få andre alternativer enn å appellere til statsmakta.

Og det gjør at de mørke skyene samler seg over samepolitikken. Konflikter som dette med staten og industri vil trolig tårne seg opp. Og konflikter innad i samepolitikken vil ikke gjøre dem lettere å håndtere.

For storstilte vindkraftprosjekt kryper stadig nærmere virkeligheten i Nord-Norge. Troms Kraft er særlig interessert i å bygge ut vindkraft på land. Energikrisa i Europa gjør kraft til førsteprioritet for staten.

Elektrifisering av gassanlegget på Melkøya og LKAB i Kiruna vil føre til kraftunderskudd i Nord-Norge også, og vil gjøre prisene høye. Høye priser gjør at det blir stadig større aksept for at naturinngrep kan gjøres for å bygge ut vindkraft.

Samtidig legger staten til rette for at grunnrenteskatten skal gjelde vindkraftutbyggingen også. Noe som vil gjøre det stadig mer akseptabelt for kommunepolitikere å støtte vindkraft.

SSB, Menon og NINA har regnet ut at vi er så få folk her i nord, og har mye natur uansett, at de samfunnsøkonomiske kostnadene er lavest hvis vindkraftutbyggingen skjer nettopp her.

Rapporten som ble publisert før helga tok ikke hensyn til reindrifta. Men i en NRK sak om rapporten står det at summen av kraftproduksjonen i analysen var på 11 TWh.

Men hvis man skal unngå å bygge vindmøller der reindrifta påvirkes, så vil det ikke være mer enn 1,4 TWh som kan produseres.

Alle som bor i Nord-Norge vet hvilken konfliktpotensiale ligger i denne beregningen. Dette vil uten tvil bli et av de mest påtrengende samepolitiske sakene i årene som kommer.

Representant for opposisjonspartiet Bargiidbellodat/Arbeiderpartiet, Ronny Wilhelmsen, foreslo at Sametinget bør utforme en egen energistrategi for å møte disse utfordringene.

En slik strategi er det lite økonomisk handlingsrom for.

Samtidig er viktig å merke seg at det er uro i plenumssalen i Karasjok. Det er steile fronter mellom reindriftsutøvere og fastboende samer. Og det faller tidvis ganske harde ord.

Det handler om grunnleggende identitets- og kulturforståelse.

Reindrift er en tradisjonsnæring som er grunnlaget for store deler av den samiske kulturen. Derfor har den en særlig plass og vern i Norge. Men for flere i plenumssalen oppfattes det som om denne drifta tar for mye plass i fortellingen om samisk kultur, liv og samfunnsutvikling.

At Sametinget til evig tid skal stille seg skeptisk til store arealinngrep i reindriftsområder, er ikke gitt.

I tillegg er det verdt å merke seg at enkelte reindriftsutøvere selv gjør direkte avtaler med utbyggere av kraft og industri i landsdelen. Dette er privatrettslige avtaler som Sametinget ikke har noe med. Men som påvirker hvordan politikk kan utformes. Og hvordan konflikter kan løses.

Det er utvilsomt utfordrende tider de samiske folkevalgte går inni. Der jeg satt i plenumssalen på Sametinget, fikk jeg et inntrykk av at mange av sametingspolitikerne kjemper mot vindmøllene, både i bokstavelig og overført betydning.

Hvis samiske politikere opplever at det er umulig å gå i dialog med staten for å finne gode løsninger på arealutfordringer som kommer, er veien kort til mye større konflikter.

De vil koste primært samene mye å stå i de konfliktene, men det vil koste oss andre også en god del.

Sametinget har en ekte demokratisk funksjon. Som bør ha legitimitet. Og den legitimiteten krever mer enn hyggelige ord fra kulturministeren.

Muotka lot døra stå på gløtt da hun talte om Fosen-saken. Hun krevde ikke at vindmøllene ble jevnet umiddelbart med jorda. Men hun mente at staten bør starte med å si unnskyld til Fosen-samene for folkerettsbruddet.

Det kan være en liten pris å betale for staten. For den mistilliten som henger over plenumssalen i Karasjok, kan fort vise seg å bli en høy pris for hele det nordnorske samfunnet å betale.

Korrigert 18.10.2022: I en tidligere versjon av teksten sto det at SSB, Menon og NVE hadde nylig utarbeidet en ny vindkraftrapport. NVE bidro ikke til rapporten. Det gjorde NINA. Forkortelsen ble feil ved en inkurie. Hele rapporten kan man lese her: Spatial trade-offs in national land-based wind power production in times of biodiversity and climate crises