Gå til sidens hovedinnhold

Ka sku vi ha gjort uten tillatelse?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

De fleste kjenner godt til uttrykket i overskriften. Det er nordnorsk i sin grunnform, var opprinnelig knyttet til havet, men har kommet i en rekke forskjellige varianter som har involvert kjærlighet, fjell, olje og mer til.

Naturen gir oss mye: fisk og annen mat, den gir oss energi – både gjennom ulike turbiner og olje/gass – eller mineraler til solcellepanel, ølbokser eller mobiltelefoner. Naturen gir oss også andre opplevelser gjennom bare å være seg selv, og noen ganger deler vi naturopplevelser med andre, f.eks. gjennom turisme.

For å brukenaturen fornuftig, behøves forståelse av naturen. Det trengs utstyr, verktøy eller teknologi, penger eller investeringer, og ikke minst behøves tillatelser i ulike varianter. Å få tillatelser til naturen er ikke bare-bare.

På Svalbard har det den siste tiden vært markeringer ved fakkeltog mot mulige nye retningslinjer fra statsforvaltningen. Klima- og miljødepartementet – via Miljødirektoratet – har foreslått nye miljøregler, og Justisdepartementet har foreslått å skjerpe reglene for sikkerhet på tur. På Svalbard er man kritisk til forslagene - derfra hevdes det at konsekvensene for næringslivet, spesielt turistnæringen, er store og negative, og at involveringen av lokalsamfunnet er fraværende ved utarbeidelse av forslagene. De som bor på øygruppen, er urolig for sin mulighet å utøve sin næringsvirksomhet.

Mineralvirksomhet er en annen type næring som er viktig i energiomstillingen vi skal igjennom. Slik virksomhet er det ikke så lett å få tillatelse til, eller aksept for, i Norge. Ved Repparfjorden i Kvalsund kommune, demonstreres det mot en planlagt gruveaktivitet. Der kan det synes som at noen aktivister ikke vil gi sin tillatelse til nærings-aktiviteten, på tross av at de formelle tillatelsene er på plass.

Man skal lete litt i nyhetsstrømmene her nede på fastlandet for å finne så mye om protesten fra Svalbard-samfunnet. Kanskje er Svalbard såpass langt nord at vi ikke bryr oss så fryktelig mye? På samme vis som hovedstaden med sine store mediehus er såpass langt sør, at den største interessen for det som skjer eller ikke skjer i Repparfjorden, stort sett er rettet mot – og ivaretas av – aktivister?

Grønland er lengre vekk enn Svalbard. Verdens største øy er også et eksempel på hvor galt det kan gå når andre – langt borte – definerer hva som er «tillatt». Ved iherdige protester mot selfangst i Grønland og i nordlige Canada, av bla. Greenpeace og andre, sørget aktivister for å ødelegge livsgrunnlaget for selfangerne i området. Protestene fra aktivistene førte frem: i 2009 innførte EU importforbud mot selskinn. Noe som igjen har ført til større fattigdom og nød i deler av både i Grønland og i Nunavut i Canada. Selv om EU har forsøkt å skille mellom tradisjonell og kommersiell selfangst, har ikke dette hjulpet fangerne og deres familie så mye.

Hjulpet har heller ikke Netflix-dokumentaren «Seaspiracy» fra tidligere i år. Skaperne av dokumentaren har bedt følgerne sine om å fordømme selfangsten, og har opprettet en underskriftskampanje. Inuittene hevder at aktivistene ikke forstår hvilken innvirkning kampanjen har på deres samfunn, og er bekymret for at slike kampanjer på ny kan føre samfunnet tilbake til hva de kaller «den store depresjonen», dvs. de 40 årene som har gått siden forrige kampanje mot selfangst. «Fuck ikke-innfødte som ikke forstår viktigheten av tradisjonell jakt, og særlig fuck Seaspiracy», sier en av de som bor i Nunavut.

Eksemplene fra Grønland og Canada, Svalbard og kanskje Kvalsund, viser alle hvordan aktivisme utenfra – noen ganger langt borte-i-fra, kan ødelegge det som for menneskene i nord er innenfor – og nært.

Tilbake til «ka vi sku ha gjort»: Vi som bor i nord må selv passe på at våre «tillatelser» er gyldige. For oss. Det er tross alt vi som bor i nord som burde vite hvilke tillatelser vi behøver for dette og hint. Og like viktig: vi burde vite hvilke tillatelser vi ikke skal la oss bli påført fra andre steder.

I en verden som synes å bli mer og mer polarisert, hvor fakta fordreies og brukes etter eget forgodtbefinnende, men i verden som også blir mindre og mindre gjennom globalisering, miljø- og klimakriser, og hvor ressurser utarmes raskere enn noen gang: I en slik verden må også «Nord» finne sin rolle, finne seg selv. Om ikke vi som bor her finner ut av det, så er det nok av andre som vil forsøke å definere oss og vår hverdag.

Vi kan lære noe av historien – både fra vårt naboland Grønland, og fra vår historie og opplevelse av å leve i Nord-Norge: Vi er langt vekk fra mye annet. Noen ganger kanskje også langt fra forståelsene – og tillatelsene – for «Nord»?

Kommentarer til denne saken