Tove Karoline Knutsen beskylder meg for «å jukse». Jeg skal ha forvrengt hennes innspill i Utvik-Senior saka ved å presentere sitat ute av kontekst. Tvert om. Det er Knutsen som ikke gir leserne korrekt innsikt i konteksten.

19. desember 2005 står Tove Karoline Knutsen på Stortingets talerstol. Det er erstatningsoppgjøret i Utvik Senior saka som står på dagsorden. Oppgjøret tar sitt utgangspunkt i ei stortingsmelding fra Justisdepartementet - Stortingsmelding 33 (2004-2005). Det er ikke snakk om en erstatning i ordets rette forstand, fordi et samla Storting med unntak for SV, har vært enige om at de etterlatte ikke har rettslige krav på erstatning. Staten kan ikke tilkjennes ansvar for at ettersøkninga etter skipet som rente Utvik Senior ble stansa, sier meldinga. Staten har ikke et objektivt ansvar for at det gikk hele 25 år før kollisjon ble etablert som forlisårsak.

Stortingsmelding 33 - som flertallet med unntak for SV har vedtatt - slår fast at det i myndighetenes håndteringa av saka ikke finnes vurderinger som er kritikkverdige. Det finnes ikke eksempler på grov uforstand eller forledelse. Stortinget har mulighet for å gi økonomisk kompensasjon til grupper som har lidd overlast uten at noen kan trekkes til ansvar. Det ligger da i kortene at beløpene som tildeles vil være små eller moderate, og i stor grad ha en symbolsk funksjon. Politikerne ga uttrykk for at de ønsket å gi de Utvik Senior etterlatte «et håndslag». Det kan gjøres innafor den ordinære ordninga for billighetserstatning eller det kan oppnevnes en egen erstatningsnemd. Stortingsmelding 33, med de borgerlige regjeringspartiene bak, innstilte på at de etterlatte skulle få erstatning under ordninga for billighetserstatning. Stortingsflertallet ønsket å opprette ei egen nemd og dette ble noe alle kunne slutte seg til. «Uenigheten er ikke stor,» sa Arbeiderpartiets talsperson Kjell Engebretsen. Han presiserte at uenigheten var av ren teknisk, praktisk art. Grunnlaget var uansett det samme. Konklusjonen i Stortingsmelding 33 lå til grunn. Staten erkjente ikke ansvar og beløpene måtte bli beskjedne. Og slik ble det. Erstatningsnemda innstilte på beløp som tilsvarte det som ville blitt resultatet innafor ordninga for billighetserstatning.

I valgkampen våren 2005 tok Troms AP et generaloppgjør med Stortingsmelding 33. Tove Karoline Knutsen skrev kronikker hvor hun karakteriserte meldinga som «en egenerklæring» og konklusjonen som «et fatalt feilgrep». Hun beskriver det hun kaller «fatale feilgrep» i etterforskninga og granskinga. Hun konkluderer med at meldinga må tilbakekalles og at det må iverksettes en uavhengig gransking av myndighetenes håndtering av Utvik Senior saka. Knutsen hadde rett. Det var en egenerklæring. Justisdepartmentet frikjente seg sjøl. Det var de som hadde hatt det overordna ansvaret for etterforskning og gransking i Utvik Senior saka.

Dette er bakgrunnen når Knutsen entrer talerstolen i Stortinget for å gi innspill til erstatningsoppgjøret. Det er en spesiell situasjon. Hun skal kommentere et erstatningsoppgjør basert på ei Stortingsmelding som konkluderer med det hun oppfatter som «et fatalt feilgrep», ei melding hun har krevd skal trekkes tilbake. Hva vil hun si? Jeg har i Nordnorsk Debatt gjort oppmerksom på at hun siterer konklusjonen fra meldinga, uten å si fra at hun mener at den er «et fatalt feilgrep». Min oppfatning er at hun dermed gir konklusjonen en stilltiende aksept.

Dette er hva jeg siterte fra hennes innlegg på Stortinget: «Regjeringen Bondeviks hovedkonklusjon i St.meld. nr. 33 for 2004–2005 var at man ikke kan se at det er begått grove feil i «Utvik Senior»-saken, og at staten derfor ikke kan ha ansvar for de etterlattes tap etter vanlige erstatningsregler.»

«Blichfeldt er direkte ufin nå han kommer drassende med et kort, ufullstendig sitat fra mitt debattinnlegg», skriver Knutsen. Det er her hun mener jeg jukser.

Dette er konteksten Knutsen mener burde vært med for å sette sitatet i sin rette sammenheng:

«Regjeringen Bondeviks hovedkonklusjon i St.meld. nr. 33 for 2004–2005 var at man ikke kan se at det er begått grove feil i «Utvik Senior»-saken, og at staten derfor ikke kan ha ansvar for de etterlattes tap etter vanlige erstatningsregler. Man konkluderte med at de etterlatte kunne søke billighetserstatning. Stortinget var imidlertid av en annen oppfatning, og bad regjeringen sette ned en særskilt nemnd, med mandat å fastsette erstatningsbeløp for de etterlatte og samtidig definere hvem som skulle omfattes av ordningen».

Så hva tilfører dette? Ingenting. Knutsen vil ha oss til å tro at når Stortinget ville ha ei særskilt nemd - og ikke billighetserstatning slik Stortingsmelding 33 innstilte på - så var det en kritikk av meldinga sin hovedkonklusjon; - at det ikke var begått grove feil i Utvik Senior saka. Som vi har sett var begge alternativer basert på denne hovedkonklusjonen. Stortingsflertallet - med unntak for SV - vedtok Stortingsmeldingas hovedkonklusjon. Uenigheten omkring valg av erstatningsordning var av ren teknisk/praktisk art. Det jeg har hevdet står ved lag: Knutsen siterer konklusjonen hun i valgkampen stemplet som «en fatalt feilgrep» uten å nevne kritikken.

«Man skal bære på usedvanlig mye vrangvilje for å lese dette som en støtte til hovedkonklusjonen i Bondevik-regjeringens stortingsmelding (Stortingsmelding 33) om ulykken», skriver Knutsen i sitt innlegg.

Når man baserer vedtak og praktisk politikk på et dokuments konklusjoner, er du med til å gi konklusjonene legitimitet. Når man siterer fra en konklusjon som ikke bare er «en fatal feilslutning» - men rett og slett løgn - uten å si fra, er man med til å gi konklusjonen legitimitet. Det var dette representantene fra Troms, Anne Marit Bjørnflaten og Tove Karoline Knutsen, deltok i på Stortinget. De var med til å gi Stortingsmeldinga de hadde slaktet i valgkampen legitimitet. Jeg har ikke jukset. Knutsen skylder meg en unnskyldning.

Og: Hun skylder osså redegjøre for sin holdning til Utvik Senior saka slik den foreligger i dag. Det er det jeg har vært ute etter, uten å ha fått svar. I politikernes retorikk skulle saka i 2005 få «ei verdig avslutning». Det skulle bli ro. Så meninga var at vi skulle slå oss til ro med at saka var lagt tilbake i arkivene pakket inn i løgner som skulle dekke over at etterforskninga var sabotert?

«Vi skylder våre fiskerkamerater at historia blir rett», sa fiskebåtskipper Sigmund Fredriksen fra Gryllefjord i 1978. Han var frontfigur i en kamp der ei arbeiderpartiregjering var hovedmotstanderen. Fiskerne fra Senja og de etterlatte påviste i 1979 forlisområdet i reint farvann 6 kilometer fra nærmeste grunne og avsannet dermed den første granskingas konklusjon; - knusing mot skjærene.

Justisdepartmentet, bestyrt av Arbeiderpartiet, avslo kravet om ny gransking. Historia er blitt mer rett. En ny gransking konkluderte i 2004 med kollisjon som forlisårsak og utelukket knusing mot skjærene. Men vi vet enda ikke hvilket skip som rente Utvik Senior i senk. Det har sammenheng med etterforskninga og granskinga. Forsvaret holdt tilbake informasjon. Kollisjonskandidater ble fusket vekk. Her er det på sin plass å bruke ordet juks. Når den nye granskninga slo fast at kollisjon var forlisårsak, burde politietterforskninga blitt tatt opp igjen. Det kunne dreie seg om uaktsomt drap. Det var i hvertfall et fartøy som hadde etterlatt ni mann hjelpeløse i havet uten å varsle.

Ei slik etterforskning ville måtte fokusere på forsvaret. Hvorfor var det holdt tilbake informasjon? Det vil være umulig å komme til bunns i saka «uten å avdekke den forrige granskingas dekkoperasjoner», skrev journalist Torgeir Bråthen i en kommentar her i Nordlys. Det var dette Stortingsmelding 33 la lokk på. Det hadde ikke vært noen dekkoperasjoner, påsto meldinga. Forsvaret hadde ikke holdt tilbake informasjon. Det finnes flere elementer som gjør at Utvik Senior saka bør hentes fram igjen. «Saken (…) handler også om tilliten til Stortinget som kontrollorgan overfor utøvende statsmakt», sa Lena Jensen (SV) i Stortinget i juni 2005. Derfor har saka fortsatt aktualitet.