Gå til sidens hovedinnhold

Jørn Martinussens høner

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Venstres Jørn Martinussen sammenligner Kystens Tankesmies arbeid for å sikre kystsamfunnenes ut fiskerettigheter og verdiskaping etter fiskerilovgivningens formål, med å sitere sin partikollega Sponheim om at «det har vært fristende å si at alle menn burde ha sin egen høne». Det tyder på at han motsatt mener at det er helt greit at noen opptrer som Robin Hood (hans tidligere brukte metafor) som med sin sjarm og ressurser kan forsyne seg av fellesskapets ressurser på bekostning av andre (jf. innlegg i Nordnorsk debatt og Bladet Vesterålen 20 og 21.9.21).

Synspunktet inngår i debatten om det er i tråd med fiskerilovgivningens formål at rettighetene til kvoter som staten tildeler gratis hvert år, kan konsentreres på stadig færre fartøyer og kommuner gjennom kjøp og salg mellom de rederne som får tildelt kvotene gratis av staten.

Som kjent er formålet med Havressursloven «å sikre ei bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønsam forvaltning av dei viltlevende marine ressursene og ... å medvirke til å sikre sysselsetting og busetting i kystsamfunna. Deltakerloven utdyper formålet som «å øke lønnsomheten og verdiskapingen i næringen og gjennom dette trygge bosetting og arbeidsplasser og legge til rette høstingen av de marine ressurser fortsatt skal komme kystbefolkningen til gode».

Statens oppgave på vegne av eieren «folket i fellesskapet», er med andre ord i henhold til loven å blant annet å fordele de tilgjengelige fiskerettigheter og kvoter på en slik måte at de kommer fiskeridistriktene samfunnsøkonomisk til gode.

Men om kvotene skal komme kystbefolkningen til gode, må de både tiltrekke næringsutøvere i kystdistriktene som finner det bedriftsøkonomisk lønnsomt å drive næring, og fordeles geografisk slik at de gir ønskede samfunnsøkonomiske virkninger for de fiskeriavhengige kystkommunene.

Både Riksrevisjonen rapport og den etterfølgende stortingsbehandling viste at det er oppstått et stort avvik mellom lovens distriktspolitiske intensjon og den faktiske flåteutvikling i de fiskeriavhengige kystkommunene som i økende grad preges av fraflytning. Dette er et resultat av den bedriftsøkonomiske konkurransen om kvotene hvor rederne med de dypeste økonomiske lommene og beste bankforbindelsene er vinnerne.

Men det er vanskelig å forstå om Jørn Martinussen og Venstre er enig i denne vurderingen. Hans engasjement for samfiskeordningen tyder ikke på det. Som vist i kvotemeldingen, fungerte ordningen slik at enkelte redere kunne støvsuge markedet for sjarkkvoter som kunne samles på færre fartøy mens de øvrige ble lagt i bøya. På denne måten mistet mange fiskevær sine fiskerettigheter.

Å overlate fordelingen av fiskerettigheter og kvoter etter de samme prinsippene som praktiseres av spandable sjarmører for å sikre seg flest mulig høner, er i hvert fall verken innenfor fiskerilovgivingens intensjon eller fiskerikommunenes interesser. Fiskeriforvaltningens distriktspolitiske oppgave er derimot å prioritere tildeling av fiskerettigheter på en måte som gir grunnlag for økonomisk bærekraftige fiskerisamfunn.

Ps. Det forunderlige er at Jørn Martinussen kanskje heller ikke er enig i sin egen «høneteori». Han skriver i det refererte innleggets siste setning skriver at han «ikke er uenig i at kvotesystemet konsekvensutredes i nødvendig utstrekning og at det trekkes slutninger på bakgrunn av de funnene som måtte komme». Så da er det vel håp om en økende erkjennelse av samfunnsproblemet, selv om han tydeligvis ikke stoler på Riksrevisjonens konsekvensutredning.

Kommentarer til denne saken