Joe Bidens USA åpner nye muligheter for positiv utvikling i Arktis

Det skal bli spennende å se om vår regjering evner å se de mulighetene som byr seg for virkelig å utrette noe stort i internasjonal sammenheng i Arktis, skriver Oddmund Hammerstad.

Det skal bli spennende å se om vår regjering evner å se de mulighetene som byr seg for virkelig å utrette noe stort i internasjonal sammenheng i Arktis, skriver Oddmund Hammerstad. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Etter fire år med Donald Trumps nærmest impulsdrevne utenrikspolitikk vil den større forutsigbarhet med Joe Biden som president i seg selv åpne muligheter. Biden er ingen due, men han er ikke en hauk heller. Han har i ventetiden frem til han slipper til i Det hvite hus valgt å gå ut offentlig med sitt utenrikspolitiske credo (kronikk i Foreign Affairs 13. november), vel vitende om at en hel verden venter i spenning. Og det er som et lettelsens sukk kan høres fra de millioner av mennesker som lever i liberale demokratier, og som med skrekk har sett hvordan USA nærmest har gått opp i limingen etter fire år med en president som systematisk har undergravet de institusjoner og verdier som et liberalt demokrati bygger på. Bidens USA vil imidlertid videreføre USAs selverklærte lederrolle i den globale orden, men han vil gjøre det i en form og med et innhold som vi vil kjenne igjen fra tiden før Trump; den utenrikspolitiske strategi vil bygge på tilfang av informasjon fra et verdensomfattende etterretningsapparat (norsk etterretning er stor bidragsyter) og et profesjonelt diplomati; stor grad av samordning med internasjonale organisasjoner og samarbeid med allierte og vennligsinnede land vil stå sentralt; og - vi vil fortsatt se demonstrert en militær kapasitet som kan projiseres overalt på kloden.

Når rivaler som Russland og Kina, i en viss grad også Iran, introduserer nye våpensystemer og konsepter som utgjør en trussel mot USAs evne til å utøve global militær makt, først og fremst baser og hangarskip, da settes full kraft inn i utvikling av mottiltak som skal nulle ut de nye trusler. I dagens situasjon er det langtrekkende, presisjonsstyrte missiler, som i sluttfasen kommer opp i hypersoniske hastigheter, som utgjør en slik ny trussel.

Norge har fått merke konsekvenser av det som skjer i form av nytt operasjonskonsept for det amerikanske marinekorpset. Forhåndslagring og faste stasjoneringer er ut. Soldater og våpen om bord på fartøyer vil gi et mer fleksibelt operasjonsmønster, og er inn. Nå ønsker US Marines å kunne etablere mindre lagre på utvalgte steder langs kysten vår som støttepunkter for operasjoner med langtrekkende presisjonsvåpen, spesielt mot sjømål. Følger man med i amerikanske militære tidsskrifter og forsvarsgrenenes egne nettaviser blir man overrasket over hvor åpent alt legges frem, også svake punkter i våpensystemer og konsepter. Det kan se ut til at US Marine Corps må ta store grep for å gjøre seg relevant i de nye operasjonsteatre som avtegner seg; sentrale aktører i den forsvarspolitiske ledelse er tydelige på at det er US Navy og US Air Force som vil stå for den avgjørende evne til å detektere og ødelegge en motstanders overflatefartøyer og ubåter. Med sin stolte historie og solide fan-gruppe i Kongressen skal vi nok likevel oppleve US Marine Corps vil gjøre seg gjeldende i mange år fremover.

Vår nye forsvarssjef ønsker seg langtrekkende, presisjonsstyrte missiler; antakelig mot mål på land, men likevel, det kan bli en vinn-vinn situasjon om vi øver sammen med US Marines og vinner erfaring og bygger kompetanse. Om vi også legger dette inn i planer og øvelser med medvirkning fra andre NATO-land, f.eks. mobile spesialstyrker, blir det enda bedre. Norge har de siste par årene også gått tettere inn i et samarbeid med Sverige og Finland på det sikkerhets- og forsvarspolitiske område. Begge disse land har utviklet et utmerket samarbeid med amerikanerne i perioden etter Russlands annektering av Krimhalvøya i 2014. Faktisk pågår en øvelse nå i november hvor amerikanske spesialstyrker deltar i en svenskledet øvelse i Østersjøen (ref. News Aviation 15.11). Forholdene ligger derfor godt til rette for å planlegge og øve sammen i nordområdene med svenske og finske styrker, både til lands, til havs og i luften.

I et innlegg her i Nordnorsk debatt 16.11 skriver Bjørnar Barbogen: "En samordnet nordisk patruljering og overvåkning i nordområdene, både på sjøen og i luften, vil redusere nødvendigheten av en USA-dominert patruljeringsvirksomhet. Dette gir bredere tolkningsmuligheter for Russland. Og dermed også et bidrag til å redusere spenningen mellom USA og Russland i våre nærområder. " Det er en godt formulert kvintessens av hva vi bør etterstrebe. I tillegg til en viktig symbolsk effekt vil slik regelmessig patruljering demonstrere en reell økning i operativ evne ved at de ulike kampflyene: norske F-35, svenske JAS Gripen og finske F-18, kan utfylle hverandre. Egentlig trenger F-35 beskyttelse av andre fly for å utfolde seg med sine beste egenskaper. Neste år skal Finland beslutte hvilket kampfly som skal erstatte deres aldrende F-18, og mye tyder på at det kan bli F-35. Uansett snakker vi om en formidabel kampflypark samlet for disse tre nordiske land, med stort potensial for reell avskrekking og – enda bedre – stabiliserende og beroligende effekt om de viser seg sammen i regelmessige flygninger i nordområdene og Arktis. Det vil representere en verdifull supplering av den effekt som eskortering av amerikanske strategiske bombefly langs grensene til Russland har.

Joe Bidens påtenkte forsvarsminister, Michele Flournoy, har sagt at hun skal sørge for at USAs militære slagkraft blir så stor og slik posisjonert til enhver tid at 300 av en mostanders fartøyer skal kunne ødelegges i løpet av 72 timer. Jeg tror hun har Kinas maktelite i adressefeltet for denne meldingen, men den noteres nok også i Kreml. Kina har et voldsomt tempo i bygging av marinefartøyer; tilveksten tilsvarer om lag én norsk marine hvert år. Det er Sør-Kina-havet og Kinas ekspansive politikk der som har amerikanernes primære oppmerksomhet; det er der de ser den største utfordringen til sin iboende trang til å hevde militær overlegenhet. Allierte og vennligsinnede lands interesser trues av USAs største rival, Kina. Det er et komplekst situasjonsbilde i Sør-Kina-havet, med uavklarte grenser til havs og omstridt eierskap til øyer, samt svak støtte i internasjonal lov og rett for aktørenes posisjoner. Konfliktpotensialet er stort.

Arktis er fredelig i forhold. Med unntak av et havområde på størrelse med Middelhavet er denne regionens sjøterritorium regulert etter internasjonal lov og rett, med etablerte økonomiske soner og delelinjer. En ny utenriksminister i Bidens administrasjon vil neppe opptre som Mike Pompeo gjorde i Arktisk råd i fjor - som en elefant i glassmagasin. Konfrontasjonen med Kina var nå én ting – Kinas observatørstatus er kommet for å bli, og kan bli en positiv kraft om medlemslandene vet å tøyle den – , men saboteringen av å få konsensus for en felles erklæring om klimautfordringene, som er kjernen i rådets arbeid, var faktisk verre. President-elect Joe Biden har vært klar i sitt budskap om hva han vil prioritere som president, og klimaendringene og miljøvern står høyt på listen over hva han vil ta fatt i. Det vil nødvendigvis også måtte gjelde Arktis.

Vladimir Putin og hans administrasjon er ikke spesielt entusiastiske når det gjelder miljøvern, verken generelt eller i det sårbare Arktis. Blant annet klager russiske myndigheter på den strenge miljøvernlovgivning og -forvaltning som Norge har introdusert på Svalbard. Men samtidig innser nok russiske myndigheter at landet har mye å tjene på at man unngår sterke interessemotsetninger i Arktis. Utnyttelse av regionens rike ressurser vil vanskeliggjøres med et høyt spenningsnivå. Konsensusmodellen i Arktisk råd vil med ny amerikansk politikk på miljøvernområdet kunne gi fornyet dynamikk og kraft til rådets arbeid. Militær slagkraft kombinert med godt diplomati er langt mer potent enn fleksing av militære muskler alene. Det bilaterale arbeidet i den norsk-russiske miljøvernkommisjon (opprettet i 1992) kan få kraftigere moment om det samordnes med prosjekter i Arktisk råd hvor USA nå må kunne forventes å spille en positiv og aktiv rolle. Den norsk-russiske kommisjonens arbeidsprogram for 2019-21 har prosjekter som favner vidt, fra havmiljø og forurensninger til kulturminner og radioaktivitet. De aller fleste mennesker som bor i den arktiske region er russiske statsborgere, og de utfordringene som klimaendringene utgjør for disse menneskers sosiale og økonomiske kår er en uttrykt bekymring fra russiske myndigheters side. Her ligger et potensial for å samle parter i dialog og innsats for å møte utfordringer av til dels eksistensiell karakter, uten at den iboende trang til rivalisering stormakter imellom bør få lov til å råde grunnen. Det er lov å håpe, og Norge kan spille en viktig rolle for å innfri et slikt håp.

Med ny nordområdemelding rett rundt hjørnet er Norge i støtet. Og det er ikke bare den norske regjering som setter områdene i nord i fokus for tiden. Den svenske regjeringen har nylig gjort det samme, og vår gode nabo i øst peker i sin melding bl.a. på viktigheten av en samordnet politikk for innsats i Arktis fra de nordiske lands side. For litt over et år tilbake møttes de fem nordiske statsministre i Reykjavik og hadde Angela Merkel på besøk. Hun benyttet anledningen til å presentere en ny strategi for Tysklands involvering i Arktis, med hovedvekt på miljøvern. Strategien innebærer langt sterkere forpliktelser fra tysk side til å møte klimaendringenes trusler mot det sårbare miljøet i regionen, samtidig som den peker på de mulighetene som økt skipstrafikk gjennom Nordøstpassasjen vil by på i fremtiden, etter hvert som isen trekker seg tilbake. Noe annet ville jo vært rart med tanke på de gevinster som store oversjøiske tyske havner vil kunne fange opp ved åpen led og kortere vei mellom asiatiske og europeiske markeder. En vinn-vinn-vinn situasjon for kyststaten Russland, gigantmarkedet og -produsenten Kina og havnebyene i Vest-Europa – for ikke å snakke om hva det kan bety av næringsutvikling og gode arbeidsplasser langs kysten i vårt langstrakte land, spesielt i Nord-Norge.

Norge har sekretariatet for Arktisk råd, et organ som i dag må anses for å være det mest sentrale i internasjonal sammenheng for kunnskapsbasert klima- og miljørelatert dialog og handling i den arktiske region. Syv land har hele eller deler av sitt territorium i regionen og utgjør rådets medlemmer, mens 13 ikke-arktiske land har observatørstatus. Det er om lag halvparten av verdens befolkning som representeres i den interesse som disse observatørlandene legger for dagen; og hvorfor skulle Kina stenges ute, slik Pompeo argumenterte for, når land som Sør-Korea, Japan, India og Singapore er inne, i tillegg til de fleste av Europas viktigste land. En kompetent ledelse og stab i Tromsø med et formidabelt nettverk av fagfolk i inn- og utland kan bygges videre ut for optimal utnyttelse av dette enestående potensial. Diplomatisk kompetanse og kapasitet bør tilføres for å arbeide parallelt med sekretariatets faglige utredninger og prosjektforberedelser, både for å forebygge, fange opp og løse kontroverser og konflikter som ganske sikkert vil oppstå underveis i rådets og sekretariatets virksomhet.

Det skal bli spennende å se om vår regjering evner å se de mulighetene som byr seg for virkelig å utrette noe stort i internasjonal sammenheng i Arktis. I tillegg til de initiativ og tilrettelegginger som kan skje i regi av Arktis råd, har Norge en unik mulighet for å utnytte den status og prestisje som ligger i 95 års suverenitets- og myndighetsutøvelse på Svalbard, 44 års avtalefestet samarbeid med Russland om fiskeriene i Barentshavet og ikke minst Norges viktige rolle i Barents-samarbeidet, et samarbeid som ble etablert ved Kirkenes-erklæringen i 1993. På mellom-statlig nivå skjer samarbeidet i Barentsrådet hvor EU-kommisjonen er med i tillegg til Russland og de nordiske land. Med andre ord: Vi har en god samarbeidsinfrastruktur med Norge i sentrale posisjoner, og vi har sterke kompetansemiljøer og finansielle muskler som kan understøtte prosesser og prosjekter for ressursutnyttelse, næringsutvikling, miljøvern og sikring av bosettingsbetingelsene i den arktiske regionen. Norge har i tillegg et godt navn internasjonalt for sitt aktive engasjement for fredsskapende prosesser i Midtøsten og andre steder - langt unna fedrelandet. Kanskje kan ressurser som benyttes i dette arbeid gi bedre uttelling om de ble satt inn i vårt strategisk viktige nærområde i nord.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken