Gå til sidens hovedinnhold

Jernbane i nord blir stadig viktigere for at næringslivet skal nå sine mål og visjoner

Norge er avhengig av andre lands infrastruktur som veg og bane for å frakte våre varer og gods. Hvilke konsekvenser får det dersom Sverige prioriterer annen infrastruktur enn den vi benytter i dag? skriver Senterpartiets fylkesråd Bent-Joacim Bentzen i Nordland.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Norge ble et enklere land å ferdes i utover på 1900-tallet. Ved hjelp av nye kommunikasjonsmidler ble samfunnet bundet tettere sammen.

I løpet av første halvdel av 1900-tallet gikk bilen fra å være en raritet som skremte folk og hester langs veiene, til å bli vårt viktigste fremkomstmiddel. Samtidig var århundret jernbanens århundre med Ofotbanen først 1902 og Nordlandsbanen i 1962, etter bortimot 100 års planlegging og diskusjon.

Først etter andre verdenskrig begynte den store oppgaven med å bygge et veinett der utgangspunktet var motorisert ferdsel og ikke hest og vogn. Etter krigen gjorde utbygging av veiforbindelser og flyplasser at en del av rutebåtnettet ble overflødig. Asfaltplanen av 1968 la retningen for utviklingen av landet med en spredt bosetning og nye transportmønstre.

Norges transportkorridorer har alltid hatt en sterk parallell til næringene og eksporten. Fiskeriene med hanseatene og pomorhandelen førte til behovet for riksveg nummer 1 og transporten sjøveien. Vi skal ikke mange årene tilbake til når Norge hadde verdens største handelsflåte, et viktig perspektiv å ta med seg i dagens situasjon.

Som en forstår så tar det tid å utvikle samferdsel, men vi er utålmodig.

Fra kyst til marked

Nordland er et nasjonalt viktig næringslivsfylke og er et av de største eksportfylkene i landet. Vi har de fleste fremtidsnæringene hvor ny verdiskapning ligger. Sjømatnæringen, kraftforedlende industri, reise- og opplevelsesnæring og mineralnæring for å nevne noen områder som sentrale myndigheter har uttalt økt satsing på. En 5-dobling i sjømatnæringen i årene som kommer får en stor betydning og det er en transportpolitisk utfordring vi må løse nå.

Nordland tar nå en ledende rolle i den grønne omstillingen, med bakgrunn i et solid industrimiljø, industriell kompetanse, kraftoverskudd, tilgang til egnede arealer og tilgang til råvarer. Når vi nå tar det grønne skiftet så bør vi samtidig bygge nordnorsk industri.

Oljedvaskheten må legges bak oss, og vi trenger en storstilt satsing på fastlandsindustri der ressursene er. Vi bør se til Sverige på hva som skjer der med en ekstraordinær satsing i nordområdene. Det er store nasjonale og internasjonale interesser til å etablere seg i Nord-Norge med grønn industri og nye grønne arbeidsplasser. Vi har svært spennende tider i vente og jeg er veldig optimistisk for fremtiden!

Gode transportsystemer er viktige bidrag til å opprettholde et konkurransedyktig næringsliv, og ikke minst å videreutvikle eksisterende og skape nye virksomheter. Nord-Norge ligger langt unna viktige markeder og har derfor store avstands- og kostnadsulemper som må reduseres. Det vil være avgjørende å minske avstanden fra kyst til marked.

Våre jernbaner i Nordland nærmer seg faretruende full kapasitetsutnyttelse, og det haster å legge til rette for kapasitetsøkende tiltak og raskere framføringstider. På Nordlandsbanen trengs det flere og lengre krysningsspor og nullutslippsteknologi på lokomotivene. På Ofotbanen er det viktig å arbeide for å få flere krysningsspor og dobbeltspor så snart som mulig. Dette har også en nasjonal betydning for jernbanenettet sørover, togene går tross alt på skinner. Jernbanen må sees i sammenheng med utbygging av vegnettet som Hålogalandsvegen er et eksempel på.

Flyene våre er vår kollektivtransport, og flyene går som oftest der det er vegstenginger eller fartøy blir innstilt på grunn av vær. Derfor har vi behov for økt infrastruktur innen luftfart. Samtidig vil jeg komme med påstanden om at kortbanenettets gullalder ligger foran oss med det grønne skiftet.

Slik situasjonen er i dag så er Norge avhengig av andre lands infrastruktur som veg og bane for å frakte våre varer og gods. Hvilke konsekvenser får det dersom Sverige prioriterer annen infrastruktur enn den vi benytter i dag? Eller i en krigssituasjon? Det er uholdbart opp mot territoriell handlingsfrihet og en totalforsvarstankegang og også i dette henseende må vi se sammenhengen mellom transport og andre områder.

Fremtidens muligheter

Vi står overfor både krav, mål og forventninger i en tid hvor bærekraft, teknologi og innovasjon er viktige begrep. Behovet for infrastruktur vil vokse de neste tiårene, men samtidig vil budsjettene bli strammere. Samtidig skal vi nå klimamålene våre. Hvordan skal vi løse fremtidens utfordringer? Vi må ta med oss erfaringene vi har fra de siste tiårene og tørre å tenke nytt.

Jeg er opptatt av at det legges til rette for økt godsoverføring fra veg til bane og sjø. I tillegg til at en ser helhetlig på transportsystemene i et fremtidsrettet perspektiv. Da må det til ei betydelig økt satsing på jernbanene i nord. En styrking av Ofotbanen og Nordlandsbanen må sees i sammenheng med utbygging av Nord-Norgebanen. Jernbane i nord blir stadig viktigere for at næringslivet skal nå sine mål og visjoner. I tillegg har en behovet for en helhetlig tankegang på hvordan landet skal utvikles i fremtiden i et totalforsvarsperspektiv. Jernbane gir handlingsrom og derfor er Nordnorgebanen viktig!

Det er essensielt å ta grep for grønn omstilling i sjøtransporten. Dette er et område med potensiale til å være den mest klimavennlige transportformen. Styrking av sjøfartens konkurranseevne vil være et viktig bidrag til å løse Norges fremtidige logistikk- og klimautfordringer. Per nå har det nasjonale intensjonene vært gode, men lite har skjedd. Norge vil kunne gå i front i arbeidet for en internasjonal grønn handelsflåte basert på teknologisk utvikling, om en legger premisser som sikrer kapital og nøytralitet fra statens side i utviklingen.

Det er ventet at utslipp fra lastebiler vil bli den største utslippskilden i transportsektoren i 2030. Alle transporter starter eller slutter ved bruk av lastebiler, og da gjerne på en fylkesveg som har behov for et betydelig løft. Vi må ta hele landet i bruk og øke fokuset på fylkesvegene i årene som kommer. Det slaktes ikke en eneste laks langs E6 i dag og trolig ikke i fremtiden heller.

Vi har mulighetene foran oss i nord. En må tenke fremtidsrettet og helhetlig når en skal utvikle landet videre. Det er langt dette landet, det meste er nord.

Kommentarer til denne saken