Nylig har vi via TV vært vitne til hvordan fundamentalistiske menigheter praktiserer sin nestekjærlighet. I dette tilfelle Jehovas Vitner, overfor unge søkende jenter på vei inn i livet. Det var en rystende dokumentar.

Seksuell nyfikenhet har nok de aller fleste mennesker søkt å få tilfredsstilt i sin ungdom. Det er naturens gang. På dette området har nok vi alle små eller store feilskjær på vår CV. Men Guds vilje er at disse kreftene må settes innenfor en ansvarsfull og moralsk ramme. Ellers kan skadevirkningene bli alvorlige for mennesker og samfunn. Det er det vi opplever i dag.

Familien er samfunnet byggeklosser. Det gjenspeiler Gud i hele tre av hans bud. Det er en god ramme. Men hva med de som faller utenfor i øyeblikkets omstendighet, mer eller mindre uforskyldt, som vi hørte i ovenfornevnte TV program? De skal selvsagt tas inn i varmen og fortelles om nåden i Jesus.

Slik han forbarmet seg over kvinnen ved brønnen som hadde hele fem samlivsforhold bak seg. Han fordømte henne ikke "men synd ikke mer", var hans budskap til henne.

Eller om kvinnen som var grepet i hor og skulle steines. Den som er ren, kaster den første sten, sa Jesus. De eldste slapp steinene først og gikk skamfulle bort. De hadde mest å svare for.

De eldste i Jehovas Vitner skammer seg ikke. De unge sårbare jentene måtte brette ut sitt og andres underliv i detaljer. Jeg regner ned at de gamle skrotter fikk dekket sine egne fantasier.

Og dommen deres var adskillelse mellom de unge og sine kjære familier som Gud har innstiftet og velsignet. Dette er virkelig et brotsverk, en stor synd.

Guds ord trenger ned i menneskets mørke kjeller der det slipper til. Noen kjellerlemmer har kilt seg fast.