Gå til sidens hovedinnhold

"Jeg vil aldri la meg operere på et sykehus i far-out-Norge!"

Om Aftenposten og Dagens Medisins dekning av kreftkirurgien på Helgeland

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Første november kom Helsetilsynets endelige rapport som konkluderer med at Helgelandssykehusets ledelse ikke har hatt en systematisk overvåking av kreftkirurgien, og at håndteringen av saken har skapt økt usikkerhet i befolkingen. En årelang lokaliseringskamp har hindret kvalitetsarbeidet. Mange trodde denne lokaliseringskampen skulle stilne da helseminister Bent Høie bekreftet Helse Nords vedtak i januar 2020, med to akuttsykehus på Helgeland. Et historisk vedtak for by og land, der distriktet skulle sikres et føde- og akuttilbud for alltid med hovedsykehus i Sandnessjøen og omegn, samtidig som den største byen Mo i Rana fikk beholde sitt akuttsykehus.

Men noen uker tidligere hadde vi i Bunadsgeriljaen i møter på Stortinget fått vite at en delegasjon fra Rana gikk rundt på Stortinget med kreftstatistikk fra Helgelandssykehuset Sandnessjøen. Dagen etter var det tilfeldigvis en politiker fra Rana som publiserte statistikken i sosiale medier, media plukket opp saken, og foretaksledelsen stengte avdelinga på dagen, til tross for at de hadde kjent til statistikken over flere måneder. Prosjektdirektør Kåre Løvstakken med ansvar for ny sykehusstruktur var involvert i stengingen. Tidligere på høsten hadde han i samtale med Bunadsgeriljaen vært tydelig på at han, etter et par korte dagsbesøk, vurderte Sandnessjøen sykehus som et uegnet miljø for et hovedsykehus. Hvordan kunne den innflytta prosjektdirektøren allerede ha et slikt ståsted? Tre måneder senere er han aktivt med på en nedstenging, sammen med nyansatt fagsjef Ida Bukholm. Bukholm brukte i det kommende året Aftenposten gjentatte ganger til å offentlig kritisere sine kolleger og underordnede ansatte i denne pågående interne saken.

Det er en del av mediaoppdraget at Dagens Medisin og Aftenposten følger opp aktuelle saker som denne kreftkirurgisaken på Helgeland. Men når Aftenposten plutselig blir «lokalavis» og talerør for en fagsjef, så ville det vært naturlig at redaksjonen spurte seg sjøl om det er underliggende saker i denne regionen. En bakgrunnssjekk ville vist at Helgelandssykehuset hadde interne og polariserte konflikter, og det er grunn til å tro at mediehusene var klar over dette. Av alle ting ble det avslørt at foretaksadministrasjonen selv lekket pasientopplysninger fra en intern rapport til ett kommunikasjonsbyrå høsten 2020. Før fagfolkene selv hadde fått informasjon om innholdet i rapporten var fagsjefen ute i Aftenposten med intervju. Spørsmålet blir hvilken hensikt Aftenposten hadde med en slik vinkling av saken.

Saken raste i nasjonal offentlighet fram til fagsjef Bukholm forsvant ut i november 2020. Til slutt valgte Helse Nord å midlertidig fjerne hele kreftkirurgien fra Helgeland for å få ro i saken. Etter det har det på ingen måte stilnet, og både pasienter og fagfolk på Helgeland har endt opp som tapere. Prosessen med å sikre Helgeland et nytt og solid helsetilbud går saktere og saktere.

Helsejournalister er selvsagt klar over at helseatlas og kvalitetsregistre er laget for å støtte helsevesenet i det viktige kvalitetsarbeidet, og altså ikke for konkurranse eller kamp. Journalistene vet også at statistikkens svøpe er at den lett kan misbrukes. Det vil for allesykehus være områder der man har forbedringspotensial, og statistikken kan hjelpe med dette. Det betyr ikke at vi skal offentlig henge ut sykehus på bakgrunn av statistikken. Men i denne saken er statistikken blitt misbrukt, i den grad at Kreftregisteret i siste rapport spesifikt har sett seg nødt til å påpeke i egen note at året 2016 påvirker 5-års akkumulert statistikk for Helgelandssykehuset Sandnessjøen slik at man ender med tall som ikke presenterer de senere års resultat.

Dagens Medisin har kjørt mange oppslag i denne saken, og redaktør Siri Gulliksen Tømmervik oppsummerer 21.10.21 at Bunadsgeriljaens arbeid og funksjonsfordeling i Helgelandssykehuset (kreftkirurgi) er eksempler på at sentrum/periferi-debatten gir lokalt engasjement som er uheldig for helsepolitikken. Den redaksjonelle linja kan gi en fornemmelse av at lokalsykehus har lav kvalitet, og at alt skal løses ved regions- og universitetssykehusene. Men i helsesektoren er det en større enighet enn det mediene tror, om at oppgavefordeling er kritisk. De store sykehusene er overbelastet, og selv om ikke alt kan gjøres på mindre sykehus, så kan og bør mye behandling skje der, inkludert føde og akutt. I Helse Nord ønsker man å sentralisere det man må, og desentralisere det man kan. Dette handler også om den finstemte balansen mellom førstelinjetjenesten og lokalsykehusene som vi skal være veldig forsiktige med å forstyrre.

Vi mener at journalistene derfor må jobbe hardere for å belyse sakenes diversitet. I kreftkirurgisaken på Helgeland har mediene oversett at fagdisiplinene på de mindre sykehusene er mer sammenvevd enn ved store sykehus. Ved å skru mediafokuset opp som Bukholm valgte, i stedet for å gjøre jobben internt og gå tjenestevei, risikerer man et stort skadeomfang. I ettertid har nevnte avsatte fagsjef og prosjektdirektør valgt å fortsette sirkuset med å bidra inn i en lukket sykehusgruppe på facebook der kreftkirurgisaken lever sitt eget liv. I sykehusorganisasjonen har fokuset på å bygge Nye Helgelandssykehuset blitt erstattet med en forsterket konflikt mellom enhetene. Administrerende direktør og styret setter ingen tydelig stopp. En tidligere kollega av meg kommenterte etter ett oppslag i Aftenposten at han aldri ville la seg operere på et sykehus i «far-out-Norge». Omdømmetapet rammer på denne måten ikke bare det aktuelle lokalsykehuset i slike saker, men alle lokalsykehus.

I november 2021 sitter vi med fasiten i kreftkirurgisaken. Helsetilsynet konkluderer med at saken har avdekket alvorlige utfordringer i ledelseslinjene i Helgelandssykehuset. Man har gjort og planlagt endringer som muliggjør økt kvalitet og sikkerhet, men administrerende direktør har ikke vår tillit. Så hvordan har Dagens Medisin og Aftenposten jobbet i denne konkrete saken? Hvordan har de sikret bredde og relevans i kildevalg? Hva er gjort for å få frem helseatlasenes begrensninger som styringsverktøy, statistikkens svakheter som formidlingsverktøy i media og ledelsesansvaret i kvalitetsarbeid? Det er uklart for oss. Vi mener at disse mediene har bidratt til å forsterke myten om at «lokalt og mindre er farlig». Man har latt fagpersoner bruke mediene uten motstand. Formålet med, avhengighetene og styrken i vårt desentraliserte helsevesen har forsvunnet i iveren etter å finne sensasjonsoverskrifter.

Kommentarer til denne saken