Jeg må åpenbart ha truffet et ømt punkt med min kritikk rettet mot e-tjenesten. For i dag registrerte jeg at John Berg har skrevet et motinnlegg i Nordlys. Berg har som journalist og forfatter dekket militære tema og norsk forsvarspolitikk i en mannsalder, og han titulerer seg selv som forsvarsanalytiker.

Gjennom sitt mangeårige virke som militærskribent har John Berg samtidig skrevet seg inn som en temmelig ukritisk støttespiller av «the establishment». Dette kommer også tydelig til uttrykk i hans vurdering av dagens e-tjeneste.

Berg velger å skygge unna de betydelige fadeser e-tjenesten har gjort seg skyldig i som følge av åpenbar inkompetanse. I stedet velger han den klassiske supporter-doktrinen: Hensikten helliger midlet. Berg slår seg også i lag med e-tjenesten ved å avskjære kritikk med henvisning til at det bak hemmelighetens forheng kan ligge gode grunner til tjenestens valg og framgangsmåte.

Symptomatisk for John Bergs tankesett er det også når han skriver: «Frode Berg er en god nordmann som ikke fulgte Kjetlands råd om å takke nei når landet ber om en viktig tjeneste». Det betyr i praksis at selv i fredstid vil det, etter Bergs vurdering, være legitimt for e-tjenesten å spille hasard med norske borgeres sikkerhet så fremt tjenesten ser seg tjent med det. For John Berg er e-tjenestens veier åpenbart uransakelige, selv i de tilfeller inkompetansen lyser i mørket.

Jeg tror at e-tjenesten vil være i stand til å heve sitt kvalitetsnivå, og at tjenesten tar lærdom av den kritikken som er blitt reist både av Stortingets EOS-utvalg og andre.

Det som e-tjenesten derimot ikke har behov for, er støttespillere med spion-romantiske forestillinger og en kullsviertro på at alt er såre vel med kvalitetsnivået, - både i tjenestens indre gemakker og dens ytre ledd.

Sikkerhetspolitikk er et betent tema. Jeg kjenner personer i sentrale posisjoner som deler mine betraktninger, men er redd for å flagge sine synspunkter offentlig. Det er ikke ukjent at personer skygger unna problemer som kan utfordre framtidig yrkeskarriere.

På det mest primitive nivået er det åpenbart at e- og s-tjenestene er opptatt av å dokumentere sin betydning ved å blåse opp trusselbildet. Jo flere «case» de kan legge inn i årsstatistikken, desto mer bygger de opp under sin egen betydning, mener de selv. Dette er ikke et spesifikt norsk fenomen, men typisk for denne type organer. En indre kritisk selvjustis bør derfor være en del av arbeidskulturen.