Lappen er en del av en utstilling som er satt opp av «Andreashjelpen» og heter Favne. «Andreashjelpen» er en gruppe av pårørende etter selvmord i Tromsø. Jeg møtte både dem og flere organisasjoner som jobber med selvmordsforebygging tidligere i uka. 

Denne uka markeres verdensdagen for selvmordsforebygging. Og i Tromsø er det mange som sitter på forebyggingskompetanse. Noen av dem i kraft av faget sitt. Andre sitter på en kompetanse de hadde gjort alt for å være foruten.

Kompetansen som pårørende etter selvmord. Den kompetansen bør vi lytte mer oppmerksomt til. For ofte avslører den forferdelige systemsvikt vi ikke trodde fantes i Norge. 

– Det gir meg trøst å hjelpe andre, så det som skjedde med Kevin ikke skjer igjen

Selvmord kan være et resultat av mange forskjellige forhold og lidelser. Kjærlighetssorg eller komplekst psykisk sykdom, mobbing på skolen eller akutt psykose, vold i hjemmet eller langvarig depresjon – det er mange veier til selvmordstanker. 

Ikke minst kan alvorlig fysisk syke mennesker ofte utvikle selvmordstanker. 

Opp i det hele, i prosessen med å få hjelp kan selvmordstanker og selvmord bli et utfall av feilbehandling og systemsvikt som kan være vanskelig å få øye på. Og som pårørende selv må kjempe for å kaste lys på. 

Derfor står en del pårørende, som de i «Andreashjelpen», foran i kampen for andre. De har en unik kompetanse som kan hjelpe å forbedre systemet, hvis vi evner å lytte. 

Vi har på mange år med prat og utredninger gjort for få fremskritt når det gjelder dette enorme folkehelseproblemet. 

610 mennesker avsluttet sitt eget liv i fjor. 28 av dem i Troms og Finnmark. Året før døde 660 av selvmord. 

Når et så stort samfunnsproblem skal takles, er det mange som sitter på en del av svaret. Noen av svarene finner man hos spesialisthelsetjenesten. Men slettes ikke alle. Det er viktig at vi ikke flytter det enorme samfunnsproblemet utelukkende inn på psykiatrien. 

Det er det mange av de pårørende også påpeker – før spesialisthelsetjenesten engang rekker å bli involvert er det mange instanser som kan og vil hjelpe. Men hvordan finner man frem for å be om hjelp for seg selv og andre?

Frivillige organisasjoner som Kirkens SOS, er tilgjengelige når de mest akutte tankene oppstår. 

Offentlige tjenester som politiet, som i Tromsø har en egen koordinator, kan hjelpe.

Organisasjoner som Vivat i Tromsø, som er Helsedirektoratets selvmordsforebyggende tjeneste, kan gi kurs slik at flere kan være rustet til å møte mennesker med selvmordstanker.

Men alt dette er vanskelig å få øye på. Flere jeg har snakket med ønsker å samles under ett tak i blant annet Tromsø, der et kompetansefellesskap på forebygging kan vokse og være enda mer tilgjengelige.

Andre ønsker et sted der folk med selvmordstanker kan bli fulgt opp over lang tid, med stort og smått – både av spesialisthelsetjenesten, men også av andre. Og ikke minst der folk med selvmordstanker kan bli møtt med kjærlighet. 

Det sistnevnte traff meg virkelig, må jeg si. For vi glemmer jo å tenke på kjærlighet som en samfunnsbyggende kraft. 

Nei, jeg tror ikke kjærlighet alene er nok til å løfte folk ut av det mest desperate tungsinnet. Men det er oppsiktsvekkende hvor lite fokus det er på de myke tingene mellom oss når vi snakker om forebygging. 

Politisk er det lettere å investere i alt mulig annet enn kjærlig omsorg. Men ofte er det slik at folk ikke ber om hjelp fordi de ikke skjønner at det er noen der ute som venter på å hjelpe dem.

Selvmordstanker rammer hvert år en av tjue i Norge. Så godt som 50 prosent av oss melder at de på et eller annet tidspunkt har hatt selvmordstanker! Så vanlig er det. For noen er disse tankene forbigående. For andre blir de en tvangstrøye. 

– Selvmord er den største dødsårsaken blant barn og unge under 30 år i Norge i dag. Selvmord kan ha mange årsaker, og forskjellen mellom eldre og unge er stor i så måte. Og vi ser at de unge, de vil leve. De klarer det bare ikke, sier Gry Heggås Jensen i Kirkens SOS Nord-Hålogaland til Nordlys.

Martin ble bare 15 år: «Det viktigste for oss er at vi fortsetter å snakke om han i det daglige og at andre heller ikke er redd for å snakke om han»

– I chatten vår, for personer mellom 12 og 25, er over halvparten av henvendelsene innom temaet selvmord, sier Gry Heggås Jensen.

Stigmaet rundt selvmordstanker gjør fortsatt at mange ikke klarer å be om hjelp. Men de kan hjelpes. Vi må tro det og vi må vise det. Som enkeltmennesker. Som et samfunn. Som et system. Det er en ting å ha handlingsplaner og nullvisjoner. Men vi må også ha et nett av mange som på hvert sitt vis kan hjelpe litt, og som kan fange opp mange flere enn det fanger opp i dag. 

Vi kan alle være masker i det nettet. Men det er en stor jobb som må gjøres for å sy oss sammen. Og der har politikerne et ansvar, i et velferdssamfunn som vårt.

Forebygging koster, faktiske penger. Spør de pårørende hva de bør brukes på. Og lytt.