I dag undersøkte jeg, for første gang i mitt liv, hvor jeg finner nærmeste bomberom. I morgen skal jeg gå på apoteket å kjøpe jod-tabletter i tilfelle russerne smeller av ei atombombe i nærheten. I huset ved siden ligger barnebarna koronasyk på sofaen, og på tv´n klarer NRK å lage en stusselig reportasje om 7-8 ungdommer som passer russegrensa i Sør-Varanger. Om ikke det er nok melder værvarslinga at det blir storm og orkan her nord. Og på Kola-halvøya går eldgamle livsfarlige atomreaktorer som aldri før. Det fins vel ikke et levende vesen i verden som tror på det Putin sier.

Fra våre ledere i sør, 250 mil fra russegrensa, er det lite seriøs og betryggende informasjon å hente. Nå skal det være sagt at i utenriksministerens tale på Kirkeneskonferanse i forrige uke prøvde hun nok å berolige oss, for hun uttalte: «- som forsvarssjefen sier er det her i nord fortsatt lav spenning og god dialog».

Det er jo en litt pussig uttalelse når man ser en russisk leder som har satt Europa i brann!

Norske ledere sitter i Oslo, det ville tatt dem 22 timer å kjøre hit. Det viser at de ikke bare er langt unna oss i kilometer, men også i tolkning av hvordan folk her nord egentlig har det med Putin som nærmeste nabo.

Og om ikke det er nok har våre ledere og NATO funnet ut at i dette spente klimaet er det helt greit at militærøvelsen Cold Respons kan gjennomføres som planlagt. Det gjør at det i mars og april kommer tusenvis av Nato- og partnernasjoner allierte soldater til Norge for å øve og trene noen mil fra den russiske grenser.

Det er ikke godt å si hva Putin tenker, men jeg er ganske sikker på at han tolker dette som en provokasjon. Jeg syns dette er et farlig spill som Norge og NATO setter i gang. – Vi risikerer å bli kanonføde, sier de som tør.

Her jeg bor er det store USA/NATO-styrte etteretningsinstallasjoner. Det er neppe noe Putin syns er greit. Det er jo denne overvåkingen som gir informasjon om hva Russland og andre land utenfor NATO-alliansen holder på med. Det kan være noe som irriterer Putin. Noen mener det gjør oss til bombemål i en krigssituasjon.

Men ingen vil snakke offentlig om dette dystre bildet jeg har tegnet. Likevel ser vi at mange har googlet hvor det nærmeste bomberommene er, og apotekene er allerede frie for jod-tabletter.

Jeg skremmer opp folk, tenker du kanskje når du leser dette. Nei, jeg forteller om folkets bekymring her nord, resten kan du se på nyhetene. Det som virkelig er foruroligende, er den gjentagende forsikringen fra våre ledere om at vi ikke skal være bekymret. Ikke sukre pillen, det gjør meg bare enda reddere. Jeg er neppe alene om å ha hatt den forbudte tanken om hva jeg skulle ta med meg hvis jeg måtte flykte. Bildene av voksne, eldre og barn som flykter fra Ukraina tar redselen ut fra min fantasi og inn i virkeligheten. Jeg er redd.