Gå til sidens hovedinnhold

Jeg er rasende!

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg er ikke lei meg, deprimert, skuffet eller føler meg såret, jeg føler noe som er mye verre. For første gang siden pandemien startet er jeg rasende. Kona og jeg ferierte på Kanariøyene da vi fikk beskjed om at min far var alvorlig syk i mars i fjor. Mens vi satte ting i gang for å komme oss tidligere hjem, stengte Norge ned.

Jeg aksepterte at jeg ikke fikk besøke min døende far, jeg aksepterte at jeg ikke kunne delta i begravelsen. Sett i ettertid er det vel lett å se at det kunne vært litt annerledes, litt mindre restriktivt, men som alltid, etterpåklokskap er den eneste eksakte vitenskap.

Jeg aksepterte restriksjonene vi ble pålagt, privat, på jobb og via offentlige organer. Jeg hørte på FHI, regjeringen, Erna, Nakstad og alle andre som snakket om den største dugnaden i Norges historie. Jeg har hørt på og godtatt alt fordi jeg bor i et land med stor sosial tillit, der vi deler på byrdene og stort sett stoler på at andre gjør det samme.

Jeg er tilsynelatende en idiot som betaler min skatt med glede fordi vi bor i et likeverdig samfunn. Jeg var også stolt av Norge som nasjon fordi vi klarte dette så bra sammen. Jeg aksepterte også at skjevfordeling med vaksiner ble gjort den første gangen. Selv om jeg reagerte på at Raymond Johansen, 60 år, byrådsleder i Oslo, fikk sin vaksine i god tid før meg som har passert 65.

I alle år har det å bo i distrikts Norge og bo i by vært forskjellig. Byen har alltid vært rik på kulturtilbud, korte avstander, god utbygd kommunikasjon osv. I distriktene lever vi billigere, med bedre plass osv. og så godt som uten kulturtilbud. Fordelene er selvsagt innlysende i en pandemi. Større plass gir mindre smitte, mindre folk gir mindre smitte, manglende offentlig transport gir mindre smitte. Livet har gått videre sin skjeve, innsnevrede gang. Vi har duknakket akseptert peptalkene, restriksjonene og byrdene i trygg forvisning om at vi alle dro samme vei.

Så forandrer dere reglene. Når vi alle ser lyset i enden av tunellen. Dere klarer virkelig å forandre på reglene. Dere forteller oss at det er så mye verre å bo i Oslo og at Oslo må prioriteres. Vi er plutselig ikke sammen lengre. Østlendingene som var våre medborgere er plutselig mye bedre, de skal ha alle vaksinene som kunne sørget for at vi alle kunne gå ut av den største krisen sammen, være kry sammen, være stolte sammen. Se på hverandre, nikke til hverandre, dette klarte vi sammen, du og jeg.

“Første uka i juli har alle i Oslo fått første vaksine”, kunne et stolt byråd fra Oslo proklamere. At dere ikke skjems.

500 personer på Stortinget, i regjeringen, på Slottet og i Høyesterett skal vaksineres leser jeg i VG, skam dere.

FHI, Erna og alle dere andre som sitter og dirigerer liv og død i Norge, hva tenkte dere på når dere sviktet oss i innspurten.

Og akkurat nå stenger Hammerfest og Alta ned og Oslo åpner. Hva tenkte dere på?

Kommentarer til denne saken