Ikke bare fikk man en gavepakke av regjeringen med skattepakker for oljeindustrien når oljeprisene var lave, men krigen kom som julekvelden på kjerringa og satte opp oljeprisene til uante høyder, sammen med matvarer; for ikke å snakke om gode utsikter til inkassoinndriving med økt gjeld for barnefamilier.

Her om dagen filmet Morten Thorsby i straffefeltet i bortekamp mot Sverige, og fikk en mildt sagt billig straffe, som ble satt rett i krysset av Erling Braut Håland, vår norske fotballkomet som nå er i Manchester City, en fotballklubb som finansieres med saudiarabiske oljepenger, hvor krigen også har skapt eventyrlige inntekter. Morten Thorsby unnskyldte seg med «Italienske vaner» og en mystisk rift på leggen etter kampen, mens mediene skyndte seg å legge frem Thorsbys enorme engasjement for klima og miljø, ved å la seg filme mens han samlet søppel på en strand i Italia, sammen med en italiensk TV-stjerne!

Vi bombarderes med rapporter om eventyrlige gevinster, korrupsjon, plassering av enorme formuer i utlandet; skatteparadiser, hvitvasking, grønnvasking, fandens oldemor; men når regnskapet gjøres opp så er det forbrukerne, den jevne mann i gata som betaler med de økte prisene til de styrtrike, som nå også inkluderer Den Norske Stat. Nei, jeg er ikke lenger «Norsk», altså en som profiterer på oljeinntekter; filmer på fotballbanen, gjemmer unna formuer i skatteparadis, har hytte, bil, båt og tar dyre ferier og beundrer seg selv i speilet, nei jeg er nå en «Nordlending», de mest deprimerte, de som flykter sørpå hvis de kan, har flest betalingsanmerkninger, begår flest selvmord og rister av seg en lett berøring når de nærmer seg keeper og brenner ballen himmelhøyt over mål.

Jeg vil heller tilhøre gruppen av naive og stolte mennesker, hvor til og med en ung kvinne satser livet for å bidra til forsvaret av Ukraina. Nord-Norge, som er redusert til et museum for avdankede og gamle turister som stirrer gjennom stuevinduene på disse rare menneskene som lever her, som ser på naturen som gjennom en fjernsynsskjerm, og lengter etter ei hytte ved en idyllisk Nordlandsfjord hvor man kan høre måkeskrik og bølgeplask; og med vemod tenke på gamle dager hvor det faktisk bodde unge mennesker med fremtidshåp her! Finnmark som er blitt et deponi for søppel fra gruveindustrien, gjenstand for våte tanker om oljeutvinning fra investorer og politikere i sør; elver utarmet på villlaks, en lekegrind for forsvaret. Investeringer i nyskapende næringsvirksomhet, med unge mennesker som utvikler landsdelen til noe annet enn et museum og en råvarekilde for industri sørpå; er fraværende.

Jeg skulle ønske at flere leste Ibsens «Brand», hvor presten «Brand» avslører hvordan menneskene innerst i en liten norsk fjordbygd, kun tenker på arbeid og mat, og lar seg kue og lure av makthavere som gjerne skåler for gamle vikingers heltedåd under festlige anledninger; men bryr seg aldri om andre utenfor sin lille bygd. Tenk hva Nord-Norge kunne blitt hvis man fikk del i statens skattepakke til oljeselskapene, milliardene brukt på Nasjonalmuseet, Fornebubanen og alle de andre storslåtte investeringer i sør; i en landsdel hvor vi tross alt har Botanisk Hage i Tromsø med snødekte alpine fjell i bakgrunnen, nå om forsommeren mye finere enn Nasjonalgalleriet i Oslo, spør du meg!