I fjor skrev jeg om det som ville bli et emosjonelt gjensyn på julaften (Nordlys 24. desember 2021), i sammenheng med at Libuše Šafránková, kvinnen som i 1973 hadde hovedrollen i den tsjekkoslovakiske/øst-tyske samproduksjonen med norsk tittel "Tre Nøtter til Askepott", hadde tapt kampen mot kreft den 9. juni i fjor, og nå har denne djevelske sykdom tatt fra oss en annen favoritt fra 70-tallet.

I 1978 hadde jeg som 12-åring to store forelskelser. Den 14 år gamle nabojenta på Nedre Håpet og en 30 år gammel sangerinne/filmstjerne ved navn Olivia Newton-John.

Uforståelig for mange, men begge to er kandidater til tittelen "Love Of My Life".

Skjebnen ville at begge de vakre skapninger skulle få kreft flere år senere. Nabojenta fra den gang lever så vidt jeg vet i beste velgående, bank i bordet! Men tirsdag 9. august fikk vi den triste nyhet om at den 73 år gamle Olivia Newton-John, dagen før, på samme måte som Libuše Šafránková i fjor, hadde tapt kampen mot kreft.

Olivia Newton-John var født 26. september 1948 i Cambridge, England. Hennes mor, datter av den senere jødiske nobelprisvinner i fysikk (1954), Max Born, hadde flyktet fra Nazi-Tyskland med sin familie i 1933. Olivias far var født i Wales. I 1954 flyttet familien til Melbourne, Australia, da hennes far fikk jobb på universitetet der.

Som 14-åring gjorde hun sine første musikalske fremstøt i Australia, og tilbake i England fra 1966 fikk hun etter hvert stor suksess. I 1971 kom første soloalbum med hiten "If Not For You" og i 1973 var stjernestatusen sikret med hennes første Grammy vinner "Let Me Be There".

Med et smil som kunne lyse opp det mørkeste rom, hadde Olivia kommet inn i mitt liv den 6. april 1974, da hun representerte sitt fødeland Storbritannia i Melodi Grand Prix, hvor hun fikk en 4. plass med sangen "Long Live Love", da Abba vant med "Waterloo". Men da var jeg minst like forelsket i vår egen representant, 22 år gamle Anne-Karine Strøm.

Høsten 1978 ble jeg altså hodestups forelsket i Olivia/hennes rollefigur Sandy Olsson, da filmen "Grease", en av historiens mest suksessfulle musikalfilmer, gikk på Fokus kino i Tromsø i slutten av oktober. Alle fire forestillinger ble forbeholdt "Grease", inkludert en formiddagsforestilling klokka 11.00, da det var premiere fredag den 20. oktober.

Det var "Grease-feber" i Tromsø og resten av Norge. Jeg tviler sterkt på at noen i Tromsø så filmen flere ganger enn undertegnede, og kanskje jeg til og med har Norgesrekord med mine ni forestillinger.

Siste dagen så jeg begge forestillinger (16.30 og 19.00), og da jeg kom bort til billettøren for andre gang den dagen, så han på meg med store øyne og utbrøt: Du, igjen!?

Årets superstjerne i 1978, den da 24 år gamle John Travolta, allerede kjent fra TV-serien "Welcome back, Kotter" og filmsuksessen "Saturday Night Fever", spilte den mannlige hovedrollen Danny Zuco i "Grease", og dermed var det bare en ting å gjøre for en ung beiler som ville gjøre inntrykk på Olivia, dersom vi av en eller annen merkelig grunn skulle møtes: Prøve å ligne mest mulig på Travolta.

Jeg ble den første, og muligens den eneste, som lot seg friste av en kvinnelig frisør i Tromsø som reklamerte med at hun kunne gi lokale Tromsø-gutter/menn Travolta-frisyren. Jeg husker ikke hva min kjære mor måtte betale frisøren, men jeg mener å huske at det ikke var billig, og det slo meg mens jeg satt i frisørstolen: Jeg ser ikke ut som John Travolta!

Den hyggelige frisør var dog fornøyd og prøvde å få en fotograf fra en av byens aviser til å forevige unge Aronsen og hans frisyre. Heldigvis var det ingen som kunne komme.

Selv om ikke frisyren fikk et langt liv, ble undertegnedes rolle som Danny Zuco i klasse 6E på Mortensnes skole sin forestilling til inntekt for en leirskoletur til Øksfjord, en suksess. Det er ingen overdrivelse å si at jeg ble en levende legende på Mortensnes skole.

Høydepunktet var da jeg og noen klassekamerater i en flat pyramideformasjon fremførte den kjente og kjære dansen fra filmscenen med "Greased Lightnin'". Jeg hadde fått tak i en svart skinnjakke, som jeg vrenget av meg og kastet som Danny gjør i filmen, og min svarte langermete skjorte hadde fått ermene klippet av, for å ha samme skjorte som Danny.

De andre elevene hadde hørt gjetord om min fremføring, så jeg måtte fremføre dansen alene oppe på lærerens kateter i matpausen på skolen til ellevill begeistring fra elevene i flere klasser.

To år senere kom hennes nye film "Xanadu" til Tromsø, og Olivia var like smellvakker som før, men den mannlige skuespiller som skulle overta John Travoltas plass som kjæreste, Michael Beck, var en gedigen skuffelse. Han lignet ikke på Travolta og han lignet ikke på meg. Det gjorde meg faktisk så skuffet at min hengivenhet dabbet av, men den hengivenheten er tilbake med full styrke etter hennes altfor tidlige bortgang.

En av de tingene jeg angrer på i disse dager, er at hun aldri fikk vite om min kjærlighet. Jeg burde ha skrevet til henne i 2017 da hun fikk kreft igjen. Tårene presser på når jeg skriver dette.

Selv om det ikke ble oss to, er jeg glad på hennes vegne at hun i 1986 fikk en datter, hennes eneste barn Chloe Rose, med sin første ektemann, Matt Lattanzi, som hun hadde møtt under innspillingen av "Xanadu". Han var mye yngre enn henne, bare 7 år eldre enn meg, så selv om Olivia var uoppnåelig for meg i 1978, så kunne det teoretisk blitt oss mange år senere, og selv som 70-åring var hun ufattelig vakker, i tillegg til at hun hadde et hjerte av gull.

I 1992 ble hun rammet av kreft for første gang. I 1995 gikk ekteskapet i oppløsning, men hun og Matt Lattanzi forble gode venner. I 2005, mens Olivia var i Australia, forsvant hennes av-og-på-kjæreste siden 1996, Patrick McDermott, på sjøen utenfor California, hvor Olivia hadde bodd siden 1975, og han ble aldri funnet, noe som plaget Olivia resten av livet.

Endelig i 2008 gikk det hennes vei da hun giftet seg med John Easterling, grunnlegger og president for Amazon Herb Company. Han gjorde henne lykkelig og de var gift til hun døde.

Hun ble en stor inspirasjon for andre kreftsyke, og hun samlet inn mange millioner for å bygge the Olivia Newton-John Cancer and Wellness Centre i Melbourne, Australia.

Rest in Peace, beautiful angel!

PS: Dere lurer kanskje på hva som skjedde med min andre store forelskelse i 1978? Vel, etter å ha fått drømmen om et kyss oppfylt i sammenheng med en runde "kyss, klapp og klem", klarte jeg utrolig nok, riktignok ikke samme kvelden, i et anfall av panikk å takke nei til en forespørsel om vi skulle være i lag.

Jada, jeg er single den dag i dag!