Denne er til de få.
De som sitter aleine på kontoret.
Som stadig får høre at de ikke duger.
Fordi vi trenger større enheter.
For å få mer faglig tyngde.
Det er nemlig ikke lønnsomt.
Med distriktskontorer.
Til dere vil jeg si
at for mange av oss
er dere gull verdt.
Husk det,
når sjefene klager
over røde tall i boka.

Sentralisering er et gjentagende tema. både politisk og i hverdagen til oss i distriktene. Fra et finnmarksperspektiv har det senest handlet om lokasjonen til ansatte i Innovasjon Norge og NRK.

Tilstedeværelse og lokalkunnskap er essensielt innenfor mange områder – ikke minst utvikling og informasjon – men det er ikke det innlegget mitt handler om i dag.

Jeg ble enke i fjor høst, og siden den gang har jeg hatt kontakt med – og fått innblikk i – uendelig mange flere etater, kontorer og bedrifter enn jeg noen gang hadde trodd jeg skulle få behov for. Underveis i prosessen har jeg lest ulike innlegg i media som tar for seg hvordan møtet med byråkratiet kan være i situasjoner som min – og ja, jeg har selv flere historier om hvor knotete, vanskelig, tungvint og upersonlig det kan være å ordne opp i papirmølla etter et dødsfall.

Minuttene i telefonkø får jeg aldri tilbake. Og det er mange av dem. Men det er så mye annet også som tar tid og krefter. Visste du for eksempel at Telenor (med sin «Alltid på nett»-policy) krever at man sender inn skriftlig varsel for endring av både mobil, internett og T-We abonnementer– Skriftlig, som: på PAPIR. Ikke noen digitale løsninger her nei. Akkurat den er så ironisk at det nesten er morsomt.

Et annet eksempel er at man i flere tilfeller selv må grave fram informasjon om, og sende inn forespørsel, til forsikringsselskapet for å få opplysninger om rettigheter, utbetalinger mm. Det er ikke alt som går automatisk, å nei. Man må faktisk nesten fungere som privatdetektiv for å få informasjon om ting man i realiteten har krav på.

Da sønnen skulle få bank-ID i høst (når man har fylt 16 år må man ha det for å få f.eks Vipps) – kunne jeg ikke legge inn bestilling på nett uten å legge ved bekreftelse på at jeg har eneansvar som forelder (selv om banken for lengst har sendt ut en masse informasjon om håndtering av dødsbo osv. og dermed er vel innforstått med at den andre foresatte ikke kan signere på noe som helst).

Løsningen her ble tilslutt en samtale med «den tross alt litt lokale banken» som bisto – og en kjøretur på ca 40 mil. Men det ordnet seg da til slutt, takket være en ansatt som sa: «Slapp av, kom hit, vi skal ordne dette for deg».

Jeg har mange flere eksempler på tungvint og langdryg saksbehandling, men jeg vil heller bruke den siste situasjonsbeskrivelsen til å peke på det som egentlig er temaet for mitt innlegg – nemlig sentralisering.

Oppi suppa av venting, viderekobling, standardiserte svar og upersonlig svada har jeg nemlig også gjort meg mange gode, hjertevarme erfaringer i løpet av denne prosessen.

Mannen min hadde enkeltpersonforetak – som betyr at i tillegg til alt det andre, måtte jeg også få oversikt over skatt, regnskap og mva for bedriften. Jeg har flere år med høyere utdanning i ryggsekken, men her var det myyye å sette seg inn i.

Og mens vi er inne på akkurat det emnet: Ikke for å skryte, men jeg har A i norsk fra universitetet, altså er jeg god å lese – men jeg slet grundig med å forstå både skjema og skriftlige veiledninger fra for eksempel NAV. Her er det virkelig et stort forbedringspotensial – mitt forsalg (helt gratis): ansett en norsklærer til å fikse dette. Det vil garantert være lønnsomt i det lange løp, og spare mye frustrasjon.

Beklager, det var en bitteliten, men viktig, digresjon. For å spole tilbake: i skatteetaten går ingenting annet enn purring for manglende betaling automatisk. For å få kontakt må man logge inn på Altinn og fylle ut standardiserte skjema som egentlig ikke passer til noe som helst, og så vente tålmodig på svar. De som har erfaring med statlige etater vet at disse kødder du ikke med, ingen har så krasse svar, så høye gebyrer og så lite slingringsmonn som dem.

Etter å ha sendt inn en slik forespørsel ble jeg en dag oppringt av et ukjent nummer, og tro det eller ei – det var en ansatt i skatteetaten som ringte (!) Vedkommende satt på et av distriktskontorene, ikke så langt fra her jeg bor (i finnmarksmålestokk). Kort oppsummert ringte han meg fordi «det er enklere enn alle disse mailene fram og tilbake».

I løpet av samtalen fikk jeg gode, utfyllende svar på alle spørsmål jeg hadde, og litt til. Jeg fikk i tillegg (en god del) småprat, og viktigst fikk jeg beskjed om å ikke stresse – fordi som han sa «Du har nok å tenke på akkurat nå, du behøver ikke å bekymre deg for dette også, jeg skal hjelpe deg, det ordner seg». Og så ga han meg direktenummeret sitt.

Samtalen ble et lysglimt i en tunnel av byråkrati, og jeg har benyttet muligheten til å få veiledning derfra flere ganger etterpå. Tenk at det er faktisk har vært mulig å få slik hjelp fra en statsansatt!

Dessverre vil kontoret vedkommende jobber ved bli lagt ned høsten 2022. Så kan det drøftes om akkurat den saksbehandlinga egentlig har noe med sentralisering å gjøre, eller om det bare handlet om akkurat den saksbehandleren – men faktum er at jeg har flere slike erfaringer, selv om denne er den desidert beste.

  • Små, relativt lokale forsikringsselskaper som husker DEG og saken din, som gir veiledning og tips uten at du egentlig spurte, fordi du faktisk ikke visste hva du skulle spørre om, men fordi de forstår.

  • Ansatte på tingretten som husker og vet hvem du er når du ringer.

  • Lokale eller regionale bedrifter som kjenner situasjonen din, eller som forstår, og som gjør sitt ypperste for å bistå som best de kan, uten at du må forklare absolutt alt.

For tro meg, det er tøft å skulle forklare på nytt og på nytt hvorfor du ringer.

I forbindelse med fylkessammenslåinga (som heldigvis blir reversert) ble det argumentert med at «Når hadde du egentlig kontakt med fylket sist?». Til det kan jeg ikke si annet enn: «Så heldig du er da!» Jeg har (dessverre) hatt kontakt med kontoret til Statsforvalteren opptil flere ganger, og vet du hva? Det er så himla deilig å ikke måtte forklare alt for dem. Noen ting vet og forstår de uten ord.

Det samme gjelder mange andre «distriktskontorer». Verdien av dette forstår man nok ikke før man har stått i en vanskelig situasjon selv. Du vet ikke hva du trenger før du trenger det.

Vi bor i annerledes landet – i annerledesfylket. Beklager til resten av dere, men har du ikke bodd i Finnmark (evt. Nord-Norge, men helst Finnmark og Nord-Troms) så er det rett og slett en del ting du ikke forstår. Sånn er det.

Jeg tok et nettstudium via USN (Universitetet i Sør-Øst Norge) for noen år siden, og da det var tid for eksamen foreslo universitetet at jeg kunne ta den ved studiesenteret i Tana (dette skjedde i november/desember). Da jeg ringte dem og spurte om det var mulig å flytte eksamenssted til Kjøllefjord (som også hadde studiesenter på den tiden) på grunn av lang reisevei, manglende buss, tre fjelloverganger, fare for kolonnekjøring osv., fikk jeg til svar at de også hadde hatt problemer med stengte veier den høsten på grunn av mye flom, så hun skjønte godt hva jeg snakket om (…)

Vi hadde altså ikke helt samme perspektiv på omkjøringsmuligheter og den slags, men etter en del (les: mye) fram og tilbake fikk jeg heldigvis endret eksamenssted. Hurra!

Det kan være mange gode argumenter for sentralisering – men det er også mange gode argumenter for å la være. Dersom beslutningsmakta sitter for langt unna, og har for ulik kontekst (som for eksempel Finnmark / det sentrale Østlandet) vil det nødvendigvis føre til ulik oppfatning av konsekvensene.

Derfor vil jeg avslutte med en ode til beslutningstakerne:

Det kan ikke være enkelt
å fordele penger, til alle som vil ha.
Og i hvertfall ikke, når alle vil spare
Uten egentlig å ville spare.
Vil helst bare ha profitt.
Jeg forstår.
For vi har jo alle behov.
Og de som kommer etter (eller kanskje var det du?)
som har investert, som trenger noe.
Så får det bare være med småting
som distriktene.
De er jo bare en liten prikk på kartet.
Men så var det dette med målestokk…
og matte er jo så vrient da.
Tusen takk til deg
– som sitter på et distriktskontor, med evig fare for å bli nedlagt
(*kremt*, neinei, ikke nedlagt - omorganisert).
DU betyr noe – for noen
enn så lenge.

  • Innlegget ble først publisert på forfatterens FB-side.