Russlands brutale angrep på Ukraina har ført til grunnleggende endringer i internasjonal politikk. Det har også tvunget fram nye problemstillinger i norsk russlandspolitikk. I nord har Norge gjennom tre tiår gått i bresjen for Barentssamarbeidet, med raus finansiering av grensekryssende kontakt. Mye av aktiviteten fra norsk side har vært konsentrert i Øst-Finnmark, og det er ikke overraskende at enkelte her synes at det er vanskelig å gi slipp på håpet om grensekryssende samarbeid i den nye tida som vi nå befinner oss i. For Øst-Finnmark har Barentssamarbeidet vært drevet av en sterk tro på at mellomfolkelig vennskap kan bygges nedenfra. Barentssamarbeidet har involvert mange idealister i grenseregionen mot Russland.

Med Russlands nye pariastatus i internasjonal politikk og de vestlige sanksjonene er Barentssamarbeidet frosset. Det skulle bare mangle. For til forskjell fra for eksempel Arktisk råd, hvor man kan argumentere for at vi er avhengig av russisk deltakelse for å få bukt med globale klimautfordringer, og den bilaterale fiskeriforvaltningen, som har sørget for bærekraftig ressursforvaltning i Barentshavet, har Barentssamarbeidet dessverre vært mer av en illusjon de siste ti årene.

Da Putin byttet plass med Medvedev i 2012 og ble president for en tredje periode, var det store folkelige protester i Russland mot valgfusk og autoritær utvikling. Den anti-vestlige og isolasjonistiske loven om såkalte utenlandske agenter, som har blitt brukt intensivt av russiske myndigheter over de siste årene, ble først vedtatt nettopp i 2012. En videre utvidelse av loven er nå til behandling i den russiske Dumaen.

Den autoritære utviklinga fra 2012 var merkbar også i Barentssamarbeidet. Urfolkssamarbeidet ble tidlig rammet, som da Aili Keskitalo ble anholdt i Murmansk i september 2013 etter at hun hadde deltatt på et møte i den Arktiske parlamentarikerkomiteen på vegne av Samerådet. I 2014 ble samiske Valentina Sovkina oppholdt av russisk politi på vei til grensa mot Norge og et FN-møte om urfolksrettigheter. Samme vår ble nyhetstjenesten Barents Observer angrepet av den russiske generalkonsulen i Kirkenes, etter at avisa skrev kritisk om den russiske anneksjonen av Krim. Etter hvert ble det et tydelig mønster, hvor russiske statlige instanser systematisk la hindre i veien for grensekryssende kontakt. Russiske NGO-er som arbeidet med menneskerettigheter, LGBT-spørsmål og miljø ble særlig rammet, men også norske bedrifter med ambisjoner om å investere på russisk side av grensa fikk merke det endrede samarbeidsklimaet tydelig. De siste årene har vi i økende grad sett soft power fra den russiske utenrikstjenesten i Norge, som har brukt den norske velviljen til å minnes felles krigshistorie i offisielle seremonier sammen med Russland som plattform for å fremme russiske militærpatriotiske symboler og verdier i norsk offentlighet.

Barentssamarbeidet begynte å vakle etter Russlands folkerettsstridige annektering av Krim og krigføringen øst i Ukraina i 2014. Etter Kremls angrep på Ukraina i februar i år har det blitt innlysende at Barentssamarbeidet har mistet sitt grunnlag. Barentssamarbeidet skulle være en arena for utvikling av demokrati, grensekryssende næringsvirksomhet og folkelig velstand i nord. Det lå en skinnende idealisme i bunnen for samarbeidet, men prosjektet har nå lenge arbeidet i bratt motbakke. På russisk side har rettsstatsprinsippene som skulle styrkes gjennom grensekryssende kontakt vært på vikende front over mange år.

Det er sant som politisk redaktør Skjalg Fjellheim skriver, at det er Russland som har gitt opp oss. Regimet i Kreml og de russiske statlige sikkerhetstjenestene arbeider aktivt for å hindre det de betegner som vestlig innflytelse på egen befolkning, og driver en stadig sterkere isolasjonistisk politikk. Særlig er de opptatt av å isolere unge russere og utdanningssektoren fra vestlige impulser. Blant de siste utspillene er et lovforslag om at russiske universiteter må ha statlig godkjenning for å inngå internasjonalt samarbeid, og at Russland trekker seg ut av Bologna-systemet, det europeiske rammeverket for studentutveksling og felles utdanningsgrader.

Etter 24. februar har all internasjonal sympati og store ressurser blitt rettet mot Ukraina. Det er riktig og forståelig – men vi må ikke glemme de mange russerne som på samme måte som oss sympatiserer med Ukrainas kamp og som står opp mot eget regime. Russerne som protesterer mot krigen, slåss ikke bare for et fritt Russland; de slåss for grunnleggende demokratiske verdier og rettigheter og mot russiske myndigheter, på samme side som de ukrainske soldatene.

Det kan synes håpløst for russere hjemme å protestere mot krigen, men allikevel gjør mange det. Med jevne mellomrom viser norske aviskommentarer til opinionsmålinger som indikerer at et flertall av russere støtter krigen i Ukraina. Mer reflekterte stemmer har pekt på at meningsmålinger i et autoritært Russland er meningsløse; frykt og selvsensur gjør svarene tomme for innhold.

Hvis vi ser på hvordan russere handler, kommer et annet bilde frem: I de første ukene etter angrepet på Ukraina var tusenvis av mennesker ute i gatene i de største russiske byene. Myndighetene svarte med å sette inn store politistyrker, montere opp overvåkingskameraer og vedta enda mer repressive lover enn før. Folk ble satt i varetekt og bøtelagt, gatene ble sperret og patruljert, og de store demonstrasjonene avtok. Deretter har vi sett en vedvarende mengde mikroprotester i russiske byrom, som ofte er gjennomført slik at de ikke kan spores tilbake til opphavspersonene. Protestene dokumenteres og videreformidles i ulike kanaler på den krypterte Telegram-appen. Prisen for åpen regimeprotest har blitt for høy for de fleste i Russland.

De som har valgt å protestere høyt, har blitt tvunget til å forlate hjemlandet sitt. Dette er i første rekke høyt utdannede personer: journalister, advokater, menneskerettighetsaktivister, forfattere og forskere. Det russiske eksilmiljøet består av politisk bevisste mennesker som har vært villig til å gi opp sine liv hjemme for de demokratiske verdiene de tror på. Mange av disse befinner seg midlertidig i Georgia, Armenia og Tyrkia, fordi visumregler og bankvesen gjør det mulig for dem å oppholde seg der. Schengen-området er langt vanskeligere, men også her har noen klart å etablere seg. Enkelte er avhengig av kronerulling for å klare seg, noen få er heldig og har jobbnettverk som gir dem plass.

Det er ikke lenger tid for grensekryssende samarbeid i nord. Nå er det tid for å ivareta russere som opponerer mot regimet i Kreml og mot krigen i Ukraina, i eksil og hjemme i Russland.

Særlig kan vi gjøre mye for å støtte det voksende russiske eksilmiljøet som befinner seg her hos oss. Universitetet i Tromsøs nye støtteordning for ukrainske, russiske og hviterussiske akademikere som har forlatt sin hjeminstitusjon er et godt tiltak i rett tid. Øst-Finnmark og særlig Kirkenes-samfunnet med sin russlandskompetanse kan også bidra inn i arbeidet, for eksempel gjennom nytenking rundt de ressursene som i dag forvaltes av de to Barentssekretariatene, det norske og det internasjonale.

Også det norske samfunnet som helhet bør bestrebe seg på å ta imot eksilrusserne og gi dem rom til å virke og arbeide. Det vil være en god investering både for Norge og for et framtidig Russland som må makte å ta et oppgjør med sitt eget regime og sin autoritære tradisjon.