Gå til sidens hovedinnhold

Ja vi elsker fiskeindustrien - i hvert fall i et valgår

Det er spennende å lese de kunnskapsrike innleggene fra utvalgte politikere for tiden.

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Særlig i kjølvannet av en nylig gjennomført «politisk» prosess bak lukkede dører hvor alle triks er blitt brukt for å holde skjult forsøket på å snikinnføre endringer i dagens pliktforskrift som regulerer plikttrålernes tilbudsplikter og landanleggenes plikt til aktivitet og bearbeiding.

I Nordnorsk debatt, Nordlys, 11 mars tar også Arild Hausberg fra Ap en snartur innom fiskeriene. Et godt stykke ut i kronikken etter flere udokumenterte påstander om tilstanden innen både havbruk og fiskeri, kommer den gode Hausberg til erkjennelsen av at han har lite kunnskap om sjømatnæringen og ikke mer forstand enn å kunne stille noen enkle spørsmål. Synd da at den tidligere Ap-ordføreren i fiskeri og havbrukskommunen Tromsø, lenge før erkjennelsen av manglende forstand på bransjen, allerede har fastslått hvordan ting henger sammen.

Her er noen av påstandene:

  • Pliktene knyttet til fiskeriene fungerer bare som «rundingsbøyer»
  • «Svimlende» inntekter fra havbruk, men ingen «imponerende» ringvirkninger.
  • Fiskeflåten har gode marginer, særlig de med sentralt eierskap som ikke tilhører landsdelen.

Det underliggende politiske budskapet, med udokumenterte påstander fra en relativt sentral Ap-politiker smelter her ubehagelig godt sammen med budskapet fra SV-politikeren Herbjørg Valvåg, gruppeleder for SV i Senja kommunestyre. Også fra politikere bør man forvente en viss edruelighet i påstander og en evne til å dokumentere det som hevdes.

Påstanden fra Valvåg om at «Det er kystflåten som sørger for industri i Norge, trålflåten sørger for det utenfor Norge» skal vi komme tilbake til, men det bør sies at denne form for usaklig retorikk ikke egner seg til annet enn å øke kunnskapshullene og der man burde bidra til det motsatte.

Vi kan vel som Hausberg skriver, komme i skade for å uttale oss om forhold hvor vi mangler forstand, noen og enhver av oss. Derfor tenker jeg at det kan være en god leveregel forsøke å oppsøke fakta og ikke bare følelser eller noe man «hørte her om dagen» når man skal uttale seg.

Først til Hausbergs rundingsbøyer:

Lerøy overtok det som i dag er Lerøy Havfisk AS og Lerøy Norway Seafood i 2016 under rådende rammevilkår og er selvsagt innstilt på å satse videre innenfor eksisterende rammer. Pliktene knyttet til denne verdikjeden som består av tilbudsplikt for trålerne samt bearbeidingsplikt og aktivitetsplikt for landanleggene er for Lerøy, våre ansatte, våre kunder og våre finansielle samarbeidspartnere en viktig plattform for å sikre forutsigbarhet og dermed grunnlag for videre satsning og positiv utvikling i denne verdikjeden.

Ja, pliktene som vi er underlagt gir ikke alltid det beste grunnlaget for å sikre en effektiv verdikjede, men gitt at de ligger fast, så gir de en forutsigbarhet for våre ansatte og vår industrivirksomhet som vi sakte, men sikkert beveger i retning av en solid sjømatkjede som kan skape flere helårige arbeidsplasser på kysten. Lerøy forholder seg til og aksepterer pliktordningene fullt ut. Det bør også våre politikere gjøre. Vi dokumenterer dette fortløpende.

Flere sentrale politikere i nord og politiske nettverk har vist at de ikke respekterer pliktordningene gjennom sine skjulte prosesser bak lukkede dører. Gjentatte omkamper og dårlig forankrede angrep på grunnleggende prinsipper er ikke det denne næringa trenger. Industrien trenger det motsatte, forutsigbarhet og arbeidsro og at dette ivaretas og sikres av ansvarlige politikere.

Råstoffet fra fiskeflåten:

Lerøy Havfisk sine trålere og deres dyktige fiskere leverer ca 30% av torskekvotene sine som ferskt råstoff til våre anlegg. Alt som kan fileteres av dette råstoffet blir filetert ved våre anlegg.

Resterende av kvoten fiskes hovedsakelig langt unna kysten med flere døgns gangtid til Norske fiskebruk og foredlingsanlegg. En økende andel av dette frosne råstoffet tines og videreforedles ved våre anlegg i Nord-Norge og bearbeides som filet eller videreforedles som herlig fiskemat, fiskekaker, fiskeburgere fiskeboller mv. Dette er en stor satsning som er muliggjort etter omfattende investeringer i Stamsund. Men vi har ennå en lang veg å gå før vi er i mål. Noe av råstoffet selges til andre selskap i Norge som produserer saltfisk / klippfisk av råstoffet. Ja, mye av råstoffet eksporteres fortsatt ubearbeidet. Men volumet av ferskt råstoff fra kystflåten og frosset råstoff som eksporteres ubearbeidet har vært tilnærmet lik. Her bommer Sv-politikeren på Senja totalt og uttalelsen om at trålflåten ikke bidrar til aktivitet i landindustrien i Norge avdekker kunnskapshull som er dypere enn hva jeg har fryktet.

For Lerøy sin verdikjede er imidlertid de store fangstvolumene i sesongene fra kystflåten viktig. Ingen skal underslå kystflåtens viktighet for Nordnorge. De største volumene fiskes av denne flåten (ca. 68% av totalkvoten). Lerøy har et nært og godt samarbeid med store deler av kystflåten og kjøper betydelige volum fra disse i sesongene. I denne perioden reduserer vi trålaktiviteten ned til et minimum for å ha kapasitet til å foredle mest mulig av den ferske torsken fra kystflåten.

Trålaktiviteten økes så i periodene utenfor kystflåtens sesonger og på den måten sikrer Kystflåten og Trålflåten helårige arbeidsplasser ved våre filetanlegg i Nordnorge. Så til Herbjørg Valvåg og SV er det bare å si. Dere tar feil! Det er samspillet mellom Kystflåten og trålflåten som skaper de helårige arbeidsplassene i Norge og mulighet for en helårig filetaktivitet i landindustrien. Dette er et samspill som er svært viktig for samfunnet og som både kyst og trål har stor nytte av.

Ringvirkninger fra havbruk og villfangst

Det gjøres årlige ringvirkningsanalyser av ulike miljøer i Norge innenfor sjømatindustrien. Disse regionale og nasjonale analysene er tilgjengelig for både Hausberg og andre som ønsker å oppsøke fakta. (anbefaler her både Nofima og Sintefs ringvirkningsanalyser for sjømatnæringen).

Nå er det jo ikke godt å vite hva som skal til for å «imponere» Hausberg, men ringvirkningsanalysene fra sjømatnæringa utarbeidet av de nevnte forskningsmiljøene burde ha interesse for de fleste som er opptatt av hvilken rolle sjømatnæringen har for våre kystsamfunn.

For Lerøy sin del gjøres det årlige ringvirkningsanalyser som vi kan drille ned på kommunenivå (dette gjøres i samarbeid med Nofima og Menon).

Lerøy har i dag 1350 årsverk innen sjømatnæringen i Nord-Norge, de fleste av dem knyttet til helårige arbeidsplasser innen hvitfisk og havbruk. Ringvirkningsanalysen fra 2019 viser betydningen av denne aktiviteten i nord:

  • Samlet kjøpte selskapene i Lerøy Seafood Group varer og tjenester fra over 1000 leverandører i Nord-Norge til en verdi som overstiger 2,5 milliarder kroner i 2019.
  • Sysselsettingseffekten var på ca. 3000 årsverk i Nord-Norge.
  • Samlet verdiskaping i 2019 var på 4,6 milliarder kroner fra vår virksomhet i Nord.

Lerøy har for øvrig ikke behov for å «imponere» noen. Vi er opptatt av å styre etter vårt verdikompass og har stor respekt for det samfunnsansvaret som ligger i å være hjørnesteinsbedrift i mange nordnorske kystsamfunn. Men vi skal ikke legge skjul på at våre ansatte, selskapets ledelse og eiere er stolte over å kunne bidra til vekst og utvikling både lokalt og nasjonalt og vi er tilfredse med at dette dokumenteres gjennom disse ringvirkningsanalysene.

Eierskap og inntjening

Hadde jeg vært kystfisker hadde jeg blitt skikkelig forbanna på Hausberg som påstår at den beste inntjeningen i fiskeriene skjer i de selskap og rederier med «sentralt eierskap» og i de selskapene «som ikke tilhører landsdelen». Tror han virkelig så dårlig om de stolte mannskapene på de mange båter i kystflåten i nord? Hvor henter han dette fra? Fakta henter man i hvert fall i selskapenes regnskap som finnes i Brønnøysundregistrene.

Noen av de aller beste fiskerne og noen av de aller beste rederiene som opererer i nord har sitt eierskap nettopp i denne landsdelen.

Selvsagt har vi også dyktige fiskere og lønnsom aktivitet innen både havbruk og fiskeri hos Lerøy. Men nøkkelen til gode resultater ligger ikke i hvor eierne sitter. Det ligger først og fremst i kunnskapen, kompetansen, interessen og arbeidsgleden hos våre ansatte. Det gjelder for alle selskap, nord eller sør, store eller små og om eierskapet sitter i et lokalsamfunn i nord eller i et lokalsamfunn i vest. Heldigvis er det fortsatt slik at dyktige ledere og fagfolk er en viktig suksessfaktor. De får vi fortsatt tak i innen sjømatnæringen i nord, i en landsdel som er i ferd med å tømmes for folk, har jeg lest. Man kan undres på hvem som skremmer dem vekk.

Lerøy har finansielle evner og vilje til å utvikle virksomhetene innen vår verdikjede for hvitfisk, men konsernet er selvsagt avhengig av forutsigbarhet i rammevilkår - og derfor at flertallet i det politiske lederskapet er ansvarlige og har respekt for at industriutvikling krever langsiktig tenkning.

Vår satsning har en svært lang horisont og våre investeringer i verdikjeden er langsiktige. Da må man ikke bli utsatt for politiske utspill hvor «langsiktigheten» ikke strekker seg lengre enn til neste valg. Hvis man skal «opplyse» velgerne bør man basere seg på kunnskap og fakta..

Vårt råd er derfor å ikke følge Valvåg fra SV sin resept for samfunnskritiske prosesser, hvor hun framholder nødvendigheten av å holde slike prosesser skjult for den delen av industrien som skal berøres av disse forslagene, inklusive deres ansatte og tillitsvalgte.

Det er med stor undring vi registrerer at noen sentrale politikere i nord distanserer seg fra både fagbevegelsen og industrien gjennom prosesser bak lukkede dører. Slik mister man muligheten til å forstå konsekvensen av egne forslag og undergraver de mest grunnleggende spillereglene vårt samfunn er bygget på. Slik vil vi vel ikke ha det i Norge?

Kommentarer til denne saken