En liten gjeng med demens-syke kvinner og menn som er med og starter et sangkor, skaper TV-historie i Norge. Jeg tror ikke jeg tar for hardt i, når jeg hevder at NRK-serien Demenskoret vil være banebrytende for vårt syn på demens-sykdom, og at åpenheten om diagnosen vil bidra til å fjerne myter og stigmatisering av en lidelse som øker i omfang.

Deltakerne i Demenskoret har ingen ting annet til felles enn at de liker å synge, og at de har en demens-diagnose. De kjenner ikke hverandre fra før, og det de gjør og sier, skal kringkastes for hele landet. Likevel tør de å delta, og å dele følelser og tanker om sykdommen, ikke minst om frykten for fremtiden med en lidelse det ikke går an å helbrede. Modigere går det knapt an å bli.

Korets yngste deltaker er bare 48 år. Jan Rune fikk for drøyt tre år siden symptomer på at noe var galt. Diagnosen var brutal. Den travle mannen midt i førtiårene, med kone og fem barn, fikk en helt annen hverdag. Det samme fikk familien hans, som stiller raust opp i serien.

Som trofast fotball og Liverpool-supporter ønsket Jan Rune at klubbsangen "You'll never walk alone" skulle settes på repertoaret til koret. Ønsket ble oppfylt, og som siste sang på konserten som koret holder foran et fullsatt Chat Noir, blir den en mektig opplevelse. Gåsehud-faktoren er skyhøy, sangen formidler sterke følelser og et viktig budskap.

Etter første episode av serien, som samlet 750.000 seere, glødet telefonene hos Demenslinjen, et telefontilbud fra Nasjonalforeningen for folkehelsen. Hit kan både pårørende og de som er bekymret for egen demenssykdom ringe, og få råd og veiledning fra spesialsykepleiere. Behovet for informasjon er stort, og det vil øke i årene framover. Velstand og velferdsstat gjør at befolkningen får stadig bedre helse, og derfor lever lengre.

Med flere eldre vil også forekomsten av demenssykdom øke betydelig. Helsedirektoratet anslår en nær fordobling av antall tilfeller fram mot 2040. Demensdiagnoser, hvorav pasienter med Alzheimer utgjør den største gruppen, er i ferd med å bli en folkesykdom. Det er ikke helsevesenet vårt rigget for per i dag.

Vi trenger det meste: mer medisinsk forskning, mer teknologisk utvikling, bedre tilrettelegging, men fremfor alt, mer åpenhet og nytenking slik at vi blir kvitt stigmatisering og nedvurdering av alvorlig syke mennesker.

For det er fremdeles mange fordommer knyttet til demens-sykdom. Det er ikke veldig mange år siden det nærmest var tabu å snakke om det, når et familiemedlem ble rammet. Folk prøvde i det lengste å skjule situasjonen, og når det etter hvert ikke var mulig, var forklaringen ofte: "Han har begynt å tøve." Eller: " Nei, nu røre ho nåkka forferdelig." Forholdet ble beskrevet som åreforkalkning, senilitet eller som "å gå i barndommen."

Ikke sjelden ble det også knyttet lyte-humor til situasjoner som kunne oppstå. Det gjorde at sorgen over egen eller familiemedlemmers demenssykdom ble kombinert med en følelse av skam.

Det skal noe til for å lede en TV-serie som dette, og her har NRK virkelig truffet blink. Programleder Ingrid Gjessing Linhave er en inspirerende fontene av positivitet og glede, hundre prosent til stede for deltakerne, deres pårørende og for seerne. Hun akkompagneres av korleder og dirigent Kim Wigaard, som med energi og entusiasme viser oss hvordan man gir folk mestringsfølelse og får fram det beste i dem. Ideen om sangkor har allerede spredt seg.

Nå vil flere starte demenskor, melder Nasjonalforeningen for folkehelsen. NRK har brøytet vei. Åpent, varmt og rørende - midt inn i samfunnsoppdraget.