Gå til sidens hovedinnhold

Ja, krigen i nord er underkommunisert

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Historiker Joakim Aalmen Markussen har i fire år studert hvordan den nordnorske krigshistorien har blitt framstilt gjennom etterkrigstiden. I sin avhandling, i intervju og kronikk i Nordlys, hevder han at det meste er i skjønneste orden. Den nordnorske krigshistorien er verken underkommunisert eller lite anerkjent. Det er ikke rart det blir debatt, for det er en frisk påstand. Spørsmålet er om Markussen har belegg for den.

Det mest dramatiske

Dette er mitt utgangspunkt: De mest dramatiske hendelsene i landet under andre verdenskrig skjedde i Nord-Norge. Da tenker jeg på det internasjonale felttoget ved Narvik der 10.000 norske soldater, sammen med allierte, klarte å drive tyskerne på defensiven. Øst-Finnmark var en krigssone i hele tre år, på grunn av Murmanskfronten. Bombene haglet over Kirkenes og andre byer i Øst-Finnmark.

Og så kommer høsten 1944. 75.000 mennesker blir drevet fra gård og grunn. Tyskerne brenner 12.000 hus, ødelegger 500 industribedrifter, 350 bruer, 180 fyrstasjoner, 150 skoler, 118 e-verk, 20 kirker og sprenger 22.000 telegrafstolper. Jeg har regnet ut at det totalraserte området i Finnmark og Nord-Troms tilsvarer de gamle sørnorske fylkene Aust-Agder, Vest-Agder, Telemark, Buskerud og Vestfold i areal.

Det er tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms jeg kaller den store katastrofen i nord. Det er først og fremst her det har vært såre følelser. Mange nordpå har følt at resten av nasjonen ikke har forstått dramatikken, påkjenningene, sorgen og tapene.

Oppmerksomhet

Har denne raseringen av en halv landsdel fått nok oppmerksomhet siden 1945? Jeg svarer nei. Markussen svarer ja. I Nordlys hevder han at den nordnorske krigshistorien er like godt kjent som Max Manus.

En måte å måle oppmerksomhet på, er hva som har vært skrevet opp gjennom årene. Jeg søkte i Nasjonalbibliotekets enorme base over bøker. Det ga dette resultatet:

  • Max Manus: 1737 treff
  • Tvangsevakueringen: 724 treff

Jeg søkte i også basen Retriever som inneholder massevis av norske aviser og andre medier:

  • Max Manus: 10.665 treff
  • Tvangsevakueringen: 802 treff

En pekepinn

Tallene fra databasene kan bare gi en pekepinn, men de er ikke uinteressante. En enkelt person i Kompani Linge har fått mange ganger større oppmerksomhet enn tvangsevakueringen og raseringen i Nord-Norge. Det forundrer meg at Markussen ikke forsøkte seg med kvantitative undersøkelser før han konkluderte.

Og hvordan er tilstanden i hans egen verden, den akademiske? Den nordnorske krigshistorien har vært gjenstand for få vitenskapelige arbeider opp gjennom årene. Vi trenger ikke mange hender for å telle dem.

De siste årene har det skjedd en markant bedring, blant annet gjennom forskningsprosjektet om krigen i nord som er etablert ved UiT Norges arktiske universitet. Noen millioner ble lagt på bordet for å få mer akademisk oppmerksomhet mot krigshistorien i nordområdene. Arbeidet vil gi ny innsikt, blant annet gjennom et bokverk i tre bind. Har vi tatt feil, alle vi som trodde at dette forskningsprosjektet ble til for å rette opp i skjevheter?

Krigen var i Oslo

Jeg har møtt mange etterkommere av tvangsevakuerte under foredrag om andre verdenskrig i Finnmark og Nord-Troms. De har ofte en dramatisk familiehistorie å fortelle.

Toril Olsen har skrevet interessant om sine erfaringer. Hun vokste opp i et fiskevær, Mehamn, som ble rasert. Noen år etter krigen begynte hun på skolen. Krigen var knapt nevnt i skolebøkene, men hun fikk se bilder av kong Haakon som gikk i land i hovedstaden. "Lenge trodde jeg faktisk at krigen hadde vært i Oslo." (Nationen 26.10.2019)

Burde ikke skoleverkets rolle i formidlingen av den nordnorske krigshistorien også vært undersøkt før Markussen konkluderte? Er det typisk at etterkrigsungene i Finnmark og Nord-Troms satt i gjenreiste fiskevær og lærte at krigen foregikk ved Oscarsborg og Vemork?

TV og film

Markussen har vært opptatt av hva det offentlige har foretatt seg opp gjennom årene, at det har vært jevnlige minnemarkeringer i Narvik osv. Men den nasjonale fortellingen kommer jo også fram i nasjonale historieverk, i store verk om andre verdenskrig og via film og TV.

Åttebindsverket «Norge i krig» hadde for eksempel god oppmerksomhet mot Nord-Norge. Andre verk har avspist tvangsevakueringen med noen få avsnitt. Det gjelder for eksempel Aschehougs Norges-historie i 12 bind. Der blir den store katastrofen omtalt over 12 linjer. Jeg er blitt forsikret om at dette eksemplet ikke er representativt, men det hører med i bildet. (Lange 1998, side 77.)

Og mens vi ser på "Atlantic Crossing" og følger debatten om den, spør jeg meg selv: Når kommer NRKs storslåtte dramaserie om de tvangsevakuerte?

En større interesse

Da jeg drev research til boka "Brent jord" for Gyldendal forlag, festet jeg med ved en kvinnes fortelling. Edna Olsen ble tvangsevakuert som tolvåring fra Gjesvær. Skrekkslagen så hun soldater som gikk fra hus til hus, dynket med bensin og tente på. Kyr sto igjen og rautet fortvilt mot flammehavet.

Mange år senere fortalte hun sin historie til Arvid Petterson, forfatteren som har dokumentert så mange skjebner høsten 1944. "Vi er de glemte flyktningene", sa hun og etterlyste en større interesse for tapene og de menneskelige lidelsene.

Vi bør vise en større interesse. For lidelsene, men også det heltemotet de viste, de mange som unndro seg tvangsevakueringen, og som overvintret under kummerlige forhold mens tyske soldater og halsende schæfere drev klappjakt på dem.

Kommentarer til denne saken