En regnfull septemberdag i 1948 kom jeg til Kautokeino skoleinternat. Alle de fremmede ungene og store rom virket litt skremmende. Men overgangen var ikke så stor, fordi de eldre elevene tok seg av de yngre. Internatlivet hadde lyse sider, men også mørke. Mobbing forekom, ikke av de voksne, men av større barn. Men barn holder ikke ut vantrivsel, - så vi fant arenaer og situasjoner hvor vi trivdes godt og hadde det artig.

Den gang varskoletid kort tid, 6 uker om høsten og 6 om våren, - 12 uker pr. skoleår. Utbyttet var ikke så stort, men vi lærte i alle fall å lese og regne og skrive litt, - og litt norsk!

På internatet var det få, men store rom; ett soverom for gutter og ett for jenter. Så var det spisesal og sennarom, samt en lang og brei korridor. Hygienen var bra, og det var sjelden lus. Det var nesten en feststund når legen og helsesøsteren en gang i året kom for å sette pirké, måle og veie oss. Det forekom aldri måling av hodeskaller el. lign. på folke- og framhaldsskole (1948-1956).

Når det var snø, var omtrent alle gutter i hoppbakken. På barmark var det fotball, og turer blant tyske etterlatenskaper. Da kunne vi finne krutt, ammunisjon og annet som vi kunne ”sprenge”, - men det gikk bra!

På internatet snakket vi alltid samisk, - betjeningen lærte seg litt samisk. Lærere var ofte unge jenter, artianere sør­fra som møtte unger som ikke forsto hva læreren sa. Og læreren ikke hva ungene sa! Men vi ble aldri nektet å snakke samisk.

Mange, men langt fra alle skoleinternater i Finnmark ble aktivt brukt for å fremme fornorskningen. I et område med meget spredt bosetting, måtte barna innlosjeres hvis de skulle få den pålagte undervisning. Ordningen med internatene var praktisk, med lavt fravær og med effektiv undervisning.

Min erfaring, både som elev og som internatlærer, er at det ikke var instruksene, men om den enkelte styrer la vekt på fornorskning eller ikke. Selv om det ikke var formelt forbud mot samisk, oppfattet mange elever at her skulle det snakkes på norsk.

Som sagt gikk jeg på 7-årig folkehøgskole og 18-ukers framhaldsskole. Deretter i 1956-1957 Den samiske ungdomskolen i Karasjok (30 uker).

I 1963-1964 var jeg internatlærer i Kautokeino, pga. mangel på boliger bodde jeg på internatet. Deretter var jeg internatlærer i Karasjok i 3 år (1966-1969).

Mens jeg var tilsatt ved Finnmark skoledirektørembete (1969-1974) hadde jeg bl.a. i oppdrag å komme med forslag til nye og reviderte instrukser for alle tilsatte, fra renholds- og kjøkkentjeneste til internathusmor og internatstyrer.

Jeg har altså nærmere 15 års erfaring med internatliv, både som elev og lærer. Men ingen fra den såkalte ”Sannhetskommisjonen” har vært i kontakt med meg.

På skoleinternatet i Kautokeino var det vanlig å joike. Mange gutter var gode joikere, men de flinkeste var jentene. I mørke høstkvelder kunne de gå fire-fem i bredden å joike så det ljomet over hele bygda. Mange foreldre klaget på all den joikingen. Internatstyreren som selv hadde vokst opp i Kautokeino på et internat, var meget habil joiker. Men han måtte gjøre sin plikt. En gang i blant kom han til internatet mens vi spiste kvelds. Da sto han ved bordenden, så bortover og sa: ”Mánát, dii ehppet galgga juoigat” (=Barn, dere må ikke joike). Så snudde han på helen og gikk. Da hadde han gjort sin plikt!

Internatet har hatt mange positive virkninger for å binde sammen det spredte samfunnet, og det ga muligheter for fellesopplevelser og ”konserverte” joiken mer enn det ellers ville vært mulig.

Sørsamene krevde skoleinternater for sine barn etter at Havika internatskole for samer i Namsos ble nedlagt. I 1951 kom sameinternatskolen i Hattfjelldal. Etter krav fra sørsamer kom en ny sameinternatsskole på Snåsa i 1968. Når spørsmål om nedleggelser kom på, ble det protestert, bl.a. støtteresolusjoner på NRLs landsmøter. Sørsamer ville sine og sine slektningers barn vel. Ellers hadde de ikke gått inn for skoleinternater.

Og etter sterke og vedvarende krav fra foreldre og NRL, ble det i 1983 opprettet en sameinternatskole i indre Troms (Målselv). Internater er ikke tabu for samer!

I min skoletid kunne det forekomme vold på internatet og i skolen, men sjelden. De kunne gi oss en lusing, men tilpasset alder og forseelse. Det var aldri snakk om brutalitet.

Vold forekommer fortsatt. Ett eksempel fra NRK/P2 i juni 2022: I et intervju ”Min time” fortalte en nåværende sametingsråd om sin skolegang på Skånland (Evenes?) der ”norsk ble banka inn”, dvs. at læreren brukte vold, - og så gjentok han påstanden! Konspirasjonsteori? Dette har skjedd på 2000-tallet på en nordnorsk skole. At ikke saken ble anmeldt til politiet, er merkelig. Intervjuet finnes i NRKs arkiv. Han har nå anledning til å bekrefte eller avkrefte det jeg hørte i P2. Kanskje er dette kommet med i Sannhetskommisjonens rapport?

Forvalter Sannhets- og forsoningskommisjonen sannheten?

12 medlemmer skal ”granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer” og andre og så ”forestå tiltak som bidrar til videre forsoning”.

Hva er ”sannhet”? Hvem forvalter ”sannheten”? Finnes det én ”sannhet”. Hva er ”sant”, - og hva er ”ikke-sant”? Dette er et av de vanskeligste begreper og uttrykk som har diskutert og drøftet siden Sokrates’ dager uten at noen er kommet til noe svar. Det er derfor dristig, men kanskje først og fremst som propaganda at dette er kommisjonens navn.

Flere av kommisjonsmedlemmer er pensjonerte professorer, og en pensjonert biskop - og med en leder som knapt har satt sin fot i Finnmark. Ingen av dem har vel noen gang bodd på et skoleinternat i Finnmark, - og neppe heller deres foreldre. Og hvor var disse menn da vi fra 1970- og 1980-tallet sleit for samisk kulturreisning, da omkostningene var store både menneskelig og økonomisk?

Så er det tre kvinner som offentlig har gitt sitt uttrykk for nærmest mistro mot det norske samfunn, og særlig den norske skole. De har heller ikke – med unntak av mulig én - som har egen- og foreldrenes erfaring fra internatlivet.

Her blir intervjuobjektenes syn og deres ”jammerdal” presentert – uten å vurdere etterretteligheten og etterprøve utsagnene. Det blir nesten som om jeg skulle skrive om ”sannheten” av månens skyggeside hørt av andre, men uten muligheter for å kontrollere ”sannhetsgehalten”.

Kommisjonens arbeid avsluttes rituelt: Nationaltheatret skal åpne sine dører for opplesning av rapporten, av akademikere med førstekompetanse, og ledere innen akademia. Nationaltheatrets dramaturgiske avdeling regisserer vel pauser med hymner og kanskje kirkejoik!

  • Odd Mathis Hætta (født 22. mars 1940 i Kautokeino) er en norsk, samisk forfatter. Han har gitt ut en rekke bøker om samisk historie og kultur, om samiske medier og utdanningsspørsmål. Hætta har vært tilknyttet Alta lærerhøgskole, der han har arbeidet som førsteamanuensis. Han har også vært redaktør av den samiske avisa Ságat og sjef for NRK-Samiradio. I årene 1974 til 1976 var han leder i Norske Samers Riksforbund. Han står også bak Sametingets egenpresentasjon, bokserien Sametinget i navn og tall som har kommet siden tinget ble etablert i 1989. Hætta ble i 2021 utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for sin innsats for samisk samfunnsutvikling.» (Wikipedia)