Den globale pandemien har satt en støkk i mange og skapt en ny og uvant situasjon. Når kan vi vende tilbake til det vante og normale livet? Kan vi komme tilbake dit? Flere meningsbærere påstår at verden aldri vil bli den samme. Hva de egentlig mener med det, er uvisst. Helt sikkert er det uansett at verden alltid har utviklet og endret seg.

Norge har alltid vært avhengig av internasjonal handel. Noe klarer vi oss uten, mens andre varer er helt nødvendige, som for eksempel matvarer. Sikkerhet for tilførsel av et minimum av kritiske matvarer og andre kritiske produkter som medisiner og medisinsk utstyr har kommet opp i kjølvannet av koronapandemien og nedstengningen av den frie flyten på tvers av landegrensene. Som en naturlig følge har spørsmålet om man bør «ta tilbake» produksjonen av kritiske varer fra lavkostland som i dag stor for en stor del av vareproduksjonen globalt sett. Men må alt nasjonaliseres, eller bør man tenke regioner som Europa og Skandinavia? Et viktig spørsmål i denne debatten er om man samtidig bør passe seg for å hoppe på løsninger fra opportunistiske sektorinteresser. Norge er helt avhengig av både eksport og import – internasjonal handel.

Spesialisering for handel

Handel mellom mennesker har alltid eksistert. De viktigste endringene i nyere tid er stor vekt på internasjonal handel, også kalt globalisering. Et overordnet ønske er åpne grenser og mest mulig fri flyt av varer og tjenester. En viktig faktor som har muliggjort denne trenden, er en voldsom effektivisering av transport og kommunikasjon. Transportkostnadene utgjør i dag bare en svært liten del av varekostnadene. Produksjon har derfor ikke lenger nødvendigvis blitt lokalisert nær forbruksstedet. En av effektene av dette er at noen regioner eller land har spesialisert deg på produkter som de kan produsere billigere og kanskje også bedre enn andre. Dette kalles å utnytte komparative fortrinn.

Komparative fortrinn er et etablert og grunnleggende begrep i økonomisk teori og forklarer langt på vei ideen bak globalisering og internasjonal handel. Gjennom utnyttelse av komparative fortrinn i et land eller region settes innsatsen inn på produksjon der man er «best» eller bedre enn andre, mens produksjon av andre varer overlates til andre regioner og land som har bedre forutsetninger for dette. Med en slik spesialisering oppstår internasjonal handel.

Mange er best på noe

Veksten i den kinesiske økonomien er ett eksempel på dette, der kombinasjon med utdanning og lave kostnader har gitt fortrinn. Andre land som Bangladesh, Indonesia og Pakistan har fokusert på lave arbeidskraftkostnader og bygget en stor industri på dette (klær, joggesko osv). For Norge har en effekt blitt at man har utviklet industri og næring der vi har fortrinn i forhold til andre. To av de mest typiske næringene i Norge er energi (kraft, olje og gass) og sjømat. Energi utgjør nesten halvparten av Norges totale eksport målt i verdi, mens sjømat utgjør litt under 10 %, men genererer mange arbeidsplasser i direkte og indirekte aktivitet. Som vi vet, har Norge klare komparative fortrinn innenfor disse sektorene. Vi har svært god tilgang til olje og gass og ren kraft. Norge har også unik tilgang til et produktivt og rent hav med store fiskeressurser for både villfangst og oppdrett. For begge sektorene er EU det klart største markedet og står for nær 80 % av kjøpet av det Norge eksporterer. Hver fjerde arbeidsplass i Norge er innenfor eksportvirksomhet.

På den andre siden importerer Norge det meste av andre forbruksvarer og industrielle innsatsfaktorer. Grunnen er at andre land produserer disse varene mye mer effektivt – fordi de har komparative fortrinn i forhold til Norge. Vi importerer vin fra Tyskland, Frankrike, Spania og Italia og andre land med klima som er egnet for druedyrking. Det har vi ikke i Norge. Russland har noen av verdens beste forutsetninger for kornproduksjon i det store «svartjordbeltet» samt gunstig arbeidskraft og klima. Derfor er Russland kornverdenens største produsent av hvete. En komparativ ulempe for landbruksproduksjon i Norge er for det første klimaet og for det andre at kun 3 % av landarealet er dyrkbar mark.

Skal vi være selvforsynte?

Sikker forsyning av et minimum av matvarer er en av de kritiske elementene i sikkerhets-betraktninger for ethvert land. Medisin og medisinsk utstyr er et annet element. Det har vi nå erfart gjennom Covid 19-pandemien. De fleste er nok enige i at produksjonen av medisin og medisinsk materiell bør økes og styrkes i Norge og Europa i forhold til det som er i dag. Matproduksjonen i Norge er langt større enn det vi greier å spise, men det meste er sjømat. Norge eksporter 95 % av sjømatproduksjonen. Landbruket i Norge, støttet av Senterpartiet, er alltid på banen og argumenterer for tollbeskyttelse og en ytterligere statlig støtte til nasjonal landbruksproduksjon i Norge. Importen av landbruksvarer er først og fremst frukt og grønt samt meieriprodukter (ost). Ifølge Landbruksdepartementet ble 80 prosent av landbruksvarene i 2019 importert tollfritt. Det er varer som ikke blir dyrket her i landet.

Spørsmålet er om Norge greier å holde en saklig og sunn prosess i den videre debatten om behovet for selvforsyning av kritiske varer. Kanskje er det viktig at både statsminister Solberg, Nærings og fiskeridepartementet og andre relevante engasjerer seg her og setter dagsorden. Debatten kommer helt sikkert med stor tyngde nå i etterkanten av corona. Ett av spørsmålene er om vi er beredt til å betale mer for mat og andre kritiske produkter enn vi gjør i dag. Et annet spørsmål er om vi skal snevre perspektivet inn til nasjonalgrensene.