Under disse forholdene har det i denne landsdelen vært drevet jordbruk i uminnelige tider. Tidlig var det ofte i kombinasjon med fiske og fangst. I moderne tid har jordbruket blitt mer spesialisert og mer frikoblet. Næringa skulle stå mer på egne ben. For 20-30 år siden tok spesialiseringa større fart, og ytterligere fart ble det når melkeroboten ble introdusert.

I vårt nordligste fylke – Troms og Finnmark – registrerer vi følgende eksempler på utviklingstrekk:

  • Vi har lavest hastighet i å skifte ut båsfjøs med løsdrift i melkeproduksjonen.
  • Vår andel av geitmelkproduksjonen er redusert betydelig de siste 20-30 årene, tidligere var vi det store geitfylket i Norge.
  • I en spørreundersøkelse sier 45% av sau- og lammekjøttprodusentene at det er fare for at driften på gården vil opphøre i løpet av en 5-års periode
  • Produksjon av grønnsaker er blitt nesten fraværende.
  • For litt over 20 år siden hadde vi 87 besetninger med purker, nå har vi 6. Tilsvarende utvikling i eggproduksjonen hvor vi nå står igjen med 7 besetninger av en viss størrelse.

Sagt på en folkelig og enkel måte så har landbruksproduksjonen i Troms og Finnmark tapt terreng i forhold til alle andre områder i alle typer produksjoner. Denne utviklingen får også konsekvenser for leverandørindustrien og foredlingsindustrien. Vi ser f.eks stadig at det foregår vurderinger i både Tine og Nortura på å flytte industri sørover. Og vi opplever stadig oftere at vi må lenger og lenger unna for å skaffe oss driftsmidler til primærproduksjonen vår.

Og hvorfor har dette skjedd?

Det er ikke en enkeltforklaring på utvilklingen, men mange forhold som spiller sammen. Noen kan vi styre, og for noen er det klima, topografi, avstander, eiendomsstruktur osv som er bestemmende. Det er interessant å se på det vi kan gjøre noe med.

I jordbruksavtalen har vi distriktsvirkemidler. Dersom vi tar et dypdykk på disse virkemidlene, så vil vi etter min mening, få et forbausende resultat. Til tross for at vår landsdel spenner over 4 klimasoner og 1600 km i lengderetningen, så er det ingen (og for noen produksjoner svært liten) differensiering av disse midlene internt i landsdelen. Unntatt fra dette er melk hvor vi har noe differensiering. Det betyr i praksis at forskjellen i driftsforutsetninger er store. Det er med andre ord ikke rart at vårt aller nordligste fylke – Troms og Finnmark – har den dårligste utviklingen i jordbruksproduksjonen.

Spesialisering. Utviklinga har gått mot større spesialiserte produksjoner. Det har skutt spesielt stor fart etter at de såkalte tilskuddstakene ble fjernet. Det har medført stordrift i flere produksjoner. Store spesialiserte produksjoner egner seg dårlig hos oss her nord. Små eiendommer, små teiger, lange avstander og kort og hektisk sesong, setter praktiske begrensinger. Denne utviklingen harmonerer dårlig med økt bærekraft. Forbruk av diesel, mangel på biologisk mangfold, dårlig agronomi og mangel på karbonbinding i jorda, svekker bærekraften. Vi kan endre mye av dette ved aktivt bruk av strukturvirkemidlene i Jordbruksavtalen.

Beite er vår styrke. Vi har landets beste utmarksbeiter. Vi har masse lys, fotosyntese-maskinen går døgnet rundt. Vi har verdensrekord i tilvekst på lam basert utelukkende på beite. Utviklinga er at storfeet har forlatt beitet og utviklingen i saueholdet ser ikke positiv ut. Dette må vi snu.

Vi har nettopp hatt årsmøte i Troms og Finnmark SV hvor vi har vedtatt en uttalelse hvor vi foreslår at det etableres en prøveordning i vårt fylke med sikte på å øke produksjonen og sjølbergingsgraden med lokale landbruksprodukter med basis i områdets naturgitte forhold. Prøveordningen må gi rom for utprøving av nye virkemidler. Prøveordningen bør ha følgende innhold:

  • At det legges til rette for økt beitebruk
  • At nedbygd/nedlagt matjord erstattes med nydyrking
  • At det stimuleres til kortreist mat
  • At bærekraft blir et mål i landbruksproduksjonen
  • At det stimuleres til kombinerte produksjoner
  • At produksjon av grønne produkter får økt fokus

Vi tror det er mulig å etablere bedre virkemidler for vårt fylke, virkemidler som treffer bedre for å nå de målene vi har satt. Virkemidler for økt beitebruk må ha våre beitemuligheter som utgangspunkt, og ikke beitet i ravinelandskapet på Østlandet som utgangspunkt.