Per Kristian Olsen er enig i at det er alvorlig at Russland har jobbet med å eksportere det nasjonale russisk seiersnarrativet om andre verdenskrig til Norge. Han er imidlertid ikke enig i vår konklusjon om at Russland langt på vei har lyktes med å gi det russiske seiersnarrativet større fotfeste på norsk side av grensen. Selv om Olsen helst vil unngå å ta konklusjonen innover seg, mener vi at det er på høy tid at vi grundig evaluerer resultatene av det siste tiårets krigshistoriske samarbeid med russiske aktører.

En av tingene som bør evalueres er dreier seg om hvordan den norske siden har handtert de ulike interessene mellom Norge og Russland. Minnediplomatiet har nemlig ikke vært preget av en felles agenda eller felles målsetninger. På norsk side har interessen handlet om å belyse den særegne og unike krigshistorien i Nord-Norge, som unektelig har sterke innslag av sovjetisk krigsinnsats.

Tilgang til arkiver, større oppmerksomhet og kunnskap om de nordnorske krigserfaringene, og ambisjoner om større anerkjennelse i norsk krigshistorie har vært drivkraften til flere av de norske aktørene vi har intervjuet. Det samme finner vi igjen i arkivmateriale fra nordnorske kommuner, fylker, og historielag. I tillegg har krigshistorisk samarbeid blitt ansett og brukt som en måte å komme i kontakt med russiske aktører. Det har representert en mulighet til å bygge forbindelse og forståelse mellom folkene på hver sin side av grensa, og har blitt støttet av sentrale norske myndigheter.

Fram til starten på 2010-tallet var dette også tilfellet for de russiske aktørene, men gradvis siden da har de utviklet, eller rettere sagt blitt påtvunget, stadig tettere bånd til Kreml. Historien om andre verdenskrig har en helt annen politisk betydning på russisk side, og blir av Kreml brukt til å legitimere både regimets autoritet og dets aggressive utenrikspolitikk. Det finnes ikke lenger noe på russisk side som tilsvarer et norsk historielag. Alle som vil formidle historie i Russland må operere innenfor de narrative rammene som Kreml har satt, og å si noe annet er straffbart etter loven.

Denne utviklingen var det få som registrerte på norsk side. Selv etter Russlands invasjon av Krym i 2014, var Norges offisielle politiske linje fortsatt å opprettholde minnediplomatiet, i håp om at kulturelle forbindelser skulle komme ut av det. Verken politikere, lokalsamfunn eller norske myndigheter var alene om å gå glipp av Russlands militarisering av krigshistorien. Statsledere, kompetanse- og forskningsmiljøer over hele Europa ble skremt og overrasket da Russland framstilte fullskala-invasjonen av Ukraina i fjor som en fortsettelse av andre verdenskrig: Russland skulle fullbyrde kampen som forfedrene hadde kjempet, igjen skulle russere krigere mot fascister.

Våre forskningsspørsmål handler om hvordan og i hvilken grad Norge har blitt eksponert for det stadig mer militariserte russiske narrativet om andre verdenskrig. Konklusjonen er at det har vært en russisk agenda om å eksportere det militariserte seiersnarrativet til Nord-Norge. Årsaken er at Russland de siste to tiårene har ført minnekriger mot post-sovjetiske land i Sentral- og Øst-Europa.

Kjernen i konfliktene dreier seg om at Russland fremstiller Den røde armes kamp mot nazistene som en frigjøringskamp, mens de post-sovjetiske landene fremstiller det som starten på en ny og mye lengre okkupasjon. I Sentral- og Øst-Europa har disse konfliktene blant annet ført til at sovjetiske krigsminnesmerker har blitt fjernet eller vandalisert, noe Kreml har brukt til å hevde at det stolte (men høyst fordreide) russiske narrativet om Sovjetunionens krigsinnsats er truet av ondsinnede krefter i Vesten, noe som må bekjempes.

Fordi Norge var det eneste av Russlands naboland hvor et område faktisk ble frigjort av Den røde arme, har vi vært det eneste av Russlands naboland som har akseptert den russiske frigjøringsfortellingen. Russland har utnyttet den lange norske tradisjonen for å minnes den sovjetiske frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944 til å også eksportere det militariserte seiersnarrativet. Overfor den russiske offentligheten, men ikke minst overfor de post-sovjetiske landene, har Norge uvitende latt seg fremstille som en av Russlands partnere i denne kampen mot falsifiseringen av historien. Det er vanskelig å se at det er i tråd med norske interesser.

Eksporten av seiersnarrativet har foregått i samarbeid med norske aktører. Vi peker i denne artikkelen på en av disse, nemlig de patriotiske minneturene som Per Kristian Olsen har deltatt i. Initiativet til turene ble tatt av statstilknyttede russiske aktører som er lojale overfor Kreml og Putin. Disse har rekruttert norske deltakere og medarrangører. I Vardø og Kiberg-området, der partisanhistorien er levende, har russerne appellert til lokalhistorikere og andre med personlig engasjement for partisanhistorien.

Russerne har spilt på en høyst legitim lokal interesse for å bevare minnene og formidle historien om partisanenes innsats under krigen, men samarbeidet har vært asymmetrisk og aktørene har ikke vært jevnbyrdig. Per Kristian Olsen kan være uenig om han vil, men de statlige og statstilknyttede russiske aktørene som står bak minneturene tilsvarer ikke russiske varianter av lokalhistorikere i Vardø og Kiberg.

Foruten de halvårlige minneturene med stadig flere norske deltakere, har dette samarbeidet resultert i nye russiskproduserte krigsminnesmerker med sovjetnostalgisk og militærpatriotisk symbolikk i Finnmark. St. Georgssløyfer – et symbol som av Kreml har blitt aktivt brukt for å signalisere støtte til Russlands aggresjon i Ukraina siden 2014 – har prydet blomsterkranser, jakkeslag og krigsminnesmerker uten at norske deltakere eller myndigheter har reagert. De russiske aktørene fremstiller på denne måten partisanenes innsats som en kamp for Sovjetunionen, og ikke for norsk frihet og selvstendighet. De norske stemmene i fortellingen om partisanenes innsats overdøves.

At Russland legger premissene for hvordan de norske partisanenes innsats skal formidles fører også til alvorlige utelatelser av viktig historiske realiteter. I den fordreide og manipulerte russiske fortellingen starter andre verdenskrig i 1941 og slutter kontant i 1945. Dermed ignorerer det russiske narrativet at de fleste nordmenn som senere ble vervet som partisaner flyktet fra Norge allerede i 1940, og at de først og fremst kjempet for et fritt og selvstendig Norge. På samme måte forties skjebnen til partisaner som for eksempel Osvald Harjo, som satt i sovjetisk fangenskap helt til 1955.

Det er uredelig å fremstille historien på denne måten, og vi kan vanskelig forstå at det skal tjene de norske interessene om å belyse partisanenes viktige krigsinnsats. Når vi likevel konkluderer med at det russiske seiersnarrativet har fått økt fotfeste på norsk side er det helt konkret fordi vi ser at det norske deltakelsen i disse minneturene har blitt et fast element, og fordi turene har mottatt norsk finansiering.

Per Kristian Olsen må gjerne utdype hva han mener har vært en «uttrykt norsk selvstendig linje» i minneturene. Hva har den bestått i, og hvordan har man på norsk side reflektert over for eksempel de historiske utelatelsene? I vår pågående forskningsprosjekt har vi funnet forsvinnende få eksempler på at norske aktører har tatt til motmæle mot at det offensive russiske minnediplomatiet fører med seg grove historiske utelatelser og introduserer militærpatriotiske symboler til norsk offentlighet.

Olsen må gjerne også konkretisere hvor han mener at vi kommer med påstander som har «uklart feste i kildene». Våre funn er basert på omfattende og bred kildeinnsamling, og ikke minst undersøkelser av den russiske pressedekningen knyttet til minneturene. Der kommer den russiske agendaen utilslørt til uttrykk.

Det er ubehagelig å erkjenne at den norske interessen for krigshistorisk samarbeid med Russland har blitt utnyttet til russiske propagandaformål. Men i stedet for å avvise funnene som tvilsomme, slik Olsen gjør, mener vi at det er mye å lære av det siste tiårets norsk-russiske minnediplomati. Vi er enige om at Norge trenger en reflektert russlandspolitikk. Vi tar det for gitt at en slik politikk har som målsetning at norske interesser ivaretas uten å åpne for propagandistisk misbruk fra russisk side. Det må ikke minst også gjelde hvordan vi formidler krigshistorien i Nord-Norge.