Desto mer bemerkelsesverdig er det at Tromsø-miljøet er fullstendig tause til at Arktisk Råd faktisk kan ende med oppløsning. Tromsøs – og Norges plass innen polar forskning – risikerer rett og slett risikerer å havarere fordi Arktisk Råd er en vital bærebjelke i Norges polare satsning. I tillegg også fordi Tromsø-miljøet har bundet seg sterkt til Russland-masten og har tilhørende vansker med å innse at dette er et ødeleggende blindspor.

Hvordan skal f.eks. deltagerne i konferansen «Arctic Frontiers» som starter i disse dager forholde seg til russiske innledere på storskjerm i Hotel Clarion The Edge i Tromsø, samtidig som diktator Putin holder sin lenge annonserte 8. mai-seierstale fra Kreml kanskje med å erklære total krig mot Ukraina?

Knapt på annen måte enn å forlate konferansesalen i protest når russerne fremstår på skjermen. Nøyaktig slik det skjedde under FNs store konferanse om nedrustning i Geneve tidlig i mars. Russlands nå beryktede utenriksminister Sergej Lavrov tvang seg plass på storskjerm – men det fant ikke de fleste delegatene fra den frie verden seg i – og forlot derfor møtet. Noe tilsvarende i Tromsø vil være den totale skandale.

Russland med landets ledere i spissen er i dag en internasjonal paria i nærmest total isolasjon. Som utenriksminister Anniken Huitfeldt uttalte etter et opprørende møte med den russiske ambassadøren i Oslo: «Når det gjelder Russland, så er tiden for all dialog herved avsluttet».

Det gjelder til fulle også i den internasjonale debatten mellom polarstatene om fremtiden til Arktisk Råd. Det er en meget viktig tid for fremtiden for arktisk samarbeid – og her er altså Norges offisielle stemme fraværende. Heller ikke i norske media er det noen debatt. Prisverdige unntak er High North News i Bodø og The Independent Barents Observer i Kirkenes, som nå er de viktigste kildene for oss som ønsker å følge med i hva som skjer i Arktis og skjebnen til Arktisk Råd.

Her er hva den kjente amerikanske deltager i maritim- og polardebatt, Jeremy Greenwood fra Brookings Institute i USA, skriver i «High North News»:

  • «Arktis Råd er veldig viktig, og den eneste måten å fortsette arbeidet i rådet på pr. i dag er at enten trekker Russland seg frivillig som medlem, eller så må de øvrige sju faste medlemmer ganske enkelt sparke Russland ut og stifte et nytt Arktisk Råd uten Russland. Uansett, Arktisk Råd slik vi kjenner organisasjonen er kommet til veis ende».

Han legger til at medlemmene utenom Russland har full legal adgang til å vedta dette.

Dette er på linje med hva en annen kjent skikkelse i arktisk debatt anbefaler, nemlig professor Markku Heikkilä fra Arktisk Senter ved Lapplands Universitet i Rovaniemi skriver i The Independent Barents Observer: "Det arktiske samarbeidet slik vi kjenner det er brutt sammen."

Ingen vestlige land ønsker å ha noe å gjøre med Russland – og Arktis er nå delt mellom Russland og de sju andre (vestlige) medlemmer av Arktisk Råd. Av disse sju er de fem nordiske land, Finland, Sverige, Danmark, Norge og Island.

Disse fem land har nøkkelen til at samarbeidet gjennom Arktisk Råd kan fortsette uten Russland. Sikkerhet og miljø er nøkkelbegrepene. Den sterke muligheten for at både Finland og Sverige blir NATO-medlemmer i nær fremtid understreker ytterligere hvor viktig denne saken er, skriver han.

Professor Heikkilä foreslår en løsning som bygger på de erfaringer vi har gjennom Nordisk Råd, som allerede har et stort fokus på Arktis og mandat til å diskutere fremtidens arktiske samarbeid. Han anbefaler at de nordiske land inviterer spesielt USA og Canada til en diskusjon om revitalisering av arbeidet i Arktisk Råd. I dette har et Russland under Putins regime ingen plass.

Et passivt Norge kan kun føre til at spørsmålet om fremtidens Arktisk Råd får et annet ankerfeste enn i Tromsø, nemlig i EU via medlemslandene Sverige, Finland og Danmark. Men hittil har vi ikke sett antydning til norsk nytenkning, hverken ved Universitetet i Tromsø eller Fram-senteret.

Ikke vanskelig å forstå, med den holdning som spesielt UiT viste i februar, da ledelsen nektet å frata den russiske utenriksminister og potensielle krigsforbryter Lavrov hedersbetegnelsen æresdoktor ved UIT.

Det måtte et massivt offentlig press til før UiT og rektor Dag Rune Olsen krøp til korset og gjorde nettopp dette. Han klamret seg lenge til at at UiTs paragrafer for æresdoktortildeling ikke tillot det – og beskrev det hele som en «kattepine».

Nå er det Norges polare posisjon, og spesielt Tromsøs plass som porten til arktisk forskning, som står på spill. Arktis og norske interesser krever en totalt ny strategi og dynamisk tilnærming, og i denne er det ikke plass for Russland. Finnes den nødvendige forståelsen for disse endringer i dagens polarmiljø i Tromsø?