Gå til sidens hovedinnhold

Ingen kommentar

Sparking, konflikt og taushet. Nord-Norge kvitter seg med sin tredje toppleder i kulturlivet på drøyt to år. Det er på tide å granske styrene.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nå blåser det kraftig rundt prestisjeprosjektet Bodø 2024. Rett før helgen fratrådte kunstnerisk direktør Mette Kaaby på grunn av intern uenighet og konflikt. Hva konflikten reelt består i, hva de ulike partene mener og erfarer, hvem vi skal støtte og hvem vi skal kritisere, får ikke offentligheten mulighet til å vurdere.

For selv om Bodø 2024 eies av det norske folk, selv om organisasjonen forvalter hele 300 millioner fra fellesskapets pengepott, har styreleder og direktør spikret igjen døren. Kaaby får med seg 1,6 millioner kroner mot at hun ikke snakker med pressen, og gjenværende ledelse har gjort seg nærmest utilgjengelig. Journalistene i Bodø forteller at hverken direktør eller styreleder svarer på telefon, og i sms´ene står det stort sett bare «Ingen kommentar».

At en offentlig eid organisasjon har lov til å oppføre seg som et lukket, privat arrangement for spesielt inviterte, er et mysterium. At styret tillater at de benytter seg av muligheten, vitner om et kjerneproblem: Svak demokratiforståelse og svak innsikt i kunstlivets essensielle posisjon i samfunnet. Det er dessverre ikke helt uvanlig.

Mette Kaaby er den tredje topplederen i nordnorsk, offentlig eid kulturliv som sparkes eller fratrer på drøyt to år. Mot slutten av 2018 ble Inger Buresund ved Hålogaland Teater den første teatersjefen i norsk historie som ble avskjediget. Også her svirret ryktene helt til en sluttavtale lukket all tilgang på kunnskap for institusjonens reelle eiere: folket.

I 2020 smalt det for direktør Jérémie McGowan ved Nordnorsk Kunstmuseum. At samfunnet fikk dyptpløyende innsikt denne gangen, skyldes først og fremst at McGowan tok saken til retten. Det skal vi som borgere være takknemlige for. Rettssaken viste oss nemlig noen av de samme kjerneproblemene som nå folder seg ut i Bodø.

Irene Nordhaug Hansen i Tromsø har skrevet en masteroppgave om styrearbeid i kulturfeltet, og fulgte saken mellom McGowan og Nordnorsk Kunstmuseum tett. I en kronikk i Nordlys analyserer hun styrearbeidet ved museet, samtidig som hun viser til et overordnet og svært urovekkende bilde: Styrene i kunst- og kulturorganisasjonene mangler strategisk overvåkning av kunst- og kulturfeltet. De følger ikke med på hva som skjer, og de forstår derfor heller ikke hvordan debatter, både politiske og kunstfaglige, påvirker og påvirkes av institusjonene. Hansen peker også på hvordan dette igjen gjør at styrene ikke håndterer forholdet til offentligheten.

Mette Kaaby som nå forlater både Bodø og Bodø 2024, skal i følge kommentator Stein Sneve i Avisa Nordland, være et ganske ubeskrevet blad i norsk kulturliv. Det er mulig, men det samme kan man i stor grad si om styret som nå har kvittet seg med henne. Forbindelsen til kunst- og kulturfeltet er ikke spesielt sterk, og speiler akkurat det Irene Nordhaug Hansen har funnet i sin forskning.

For med unntak av Lars Magne Andreassen fra Arran Lulesamisk senter, er det mest politikk og næringsliv det går i. Ta styreleder Hill-Marta Solberg, for eksempel. Ap-politikeren kommer nylig fra tilsvarende verv hos AS Vinmonopolet, og har knapt hatt befatning med kunstfeltet i hele sitt offentlige liv. Det er riktignok sant at både kunst og vin kan være en berusende opplevelse, men er det virkelig nok?

Kommentarer til denne saken