Ingen «ideell» vaksine mot CoViD-19 er nær godkjenning

Folk ser nå ut til å slappe av på smitteverntiltak, fordi man tror pandemien snart vil stoppes av en effektiv vaksine. Men hva om så ikke skjer? skriver Terje Traavik.

Folk ser nå ut til å slappe av på smitteverntiltak, fordi man tror pandemien snart vil stoppes av en effektiv vaksine. Men hva om så ikke skjer? skriver Terje Traavik. Foto:

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Et samlet globalt samfunn håper nå på en utvikling av legemidler som kan temme den pågående coronavirus-pandemien. Størst håp er knyttet til en snarlig, globalt og allment tilgjengelig vaksine. Håpet ble ikke mindre da Pfizer-konsernet 9.11. meldte at vaksinen hadde vist seg 90% effektiv. Men både media og de ellers så ordrike «ekspertene» unnlot å spørre om «effektivitet» var knyttet til sykdomsutvikling eller til nedsatt smittespredning.

En ideell vaksine skal beskytte individet mot sykdom og samfunnet mot smittespredning. Viruset skal ikke kunne formere seg i kroppen etter vaksinering. Det gir da immunitet. Hvis vaksinen ikke gir alvorlige bivirkninger, vil den kunne karakteriseres som ideell. Ingen av de fire vaksinekandidatene som ligger fremst i kappløpet om godkjenning og kommersialisering er slik sett ideelle.

Folk ser nå ut til å slappe av på smitteverntiltak, fordi man tror pandemien snart vil stoppes av en effektiv vaksine. Men hva om så ikke skjer? Hva om vi bare får vaksine(r) som mildner sykdom, men ikke stanser smitteoverføring? Hva om «flokkimmunitet» er umulig? Hva om vaksine(r) som blir godkjent for raskt gir alvorlige bivirkninger?

Status for godkjenning i november 2020

Politikere, helsebyråkrater og medieaktører over hele verden ønsker å tro at en eller flere vaksine-kandidater vil være ferdig testet, godkjent og klar til massevaksinasjoner tidlig i 2021. Mange land, som Norge, har forhåndsbestilt en eller flere av dem. I nasjonale og internasjonale fora diskuteres hvordan Covid-19-vaksine skal fordeles og hvem som skal få den først.

Vanligvis vil godkjenning for massevaksinasjon være en langvarig prosess, oftest over flere år. Lengst tid tar omfattende studier av effekter og bivirkninger, ikke selve vaksineutviklingen. Men i en pandemisituasjon kan det søkes om «Emergency Use Authorisation» (EUA), også kalt «fast track»-godkjenning.

En vaksine-kandidat må tilfredsstille tre krav for å oppnå en EUA. Den må 1) «vise god effekt», dvs. bidra til ingen, eller mildere, sykdom hos et flertall av de vaksinerte, enn hos uvaksinerte. Den må 2) være «bevist trygg» og ikke gi alvorlige bivirkninger. Vaksinen må også 3) kunne “produseres i tilstrekkelige kvanta over lang tid» og etter de strengeste kvalitetskrav. Men en EUA forutsetter ikke den effekten som kan stoppe pandemien: At vaksinerte individ, når de utsettes for smitte, ikke skiller ut virus og derfor ikke kan smitte andre.

Vaksinekappløpets ledergruppe

Anslagsvis 200 vaksineprodusenter konkurrerer nå om godkjenning av sine vaksine-kandidat, og det er store penger å tjene. Fire produsenter vil trolig fremme sine EUA-søknader før nyttår. Disse er Pfizer (New York) / BioNTech (Mainz, Tyskland), Moderna Inc. (Cambridge, Massachusetts) / NIH (National Institutes of Health, USA), Astra-Zeneca (svensk-tysk) / Oxford University (England) og Johnson & Johnson / Beth Israel Deaconess Medical Center I Boston (USA).

Norge har gjennom avtaler med EU skaffet seg tilgang til disse vaksinene. Men innkjøp i tilstrekkelige kvanta vil først skje når/hvis en eller flere av dem blir godkjent av EMA (European Medicines Agency) i Amsterdam, og Statens Legemiddelverk i Oslo.

Hva er vaksinene, og hva gjør de?

Alle de fire «frontrunner»-vaksinene er konstruert ved genteknologi. Det dreier seg altså om såkalte «genetiske vaksiner». Ingen slike har så langt blitt godkjent. De to førstnevnte (Pfizer og Moderna) består av mRNA (messenger-RNA, «budbringer-RNA”). De to sistnevnte (AstraZeneca og Johnson & Johnson) er konstruert ved at man har limt inn en bit arvestoff fra coronavirus i arvestoffet til et forkjølelsesvirus (Adenovirus). Strategien er uansett at vaksinemolekylene skal tas opp av celler i kroppen. Deretter tvinges disse cellene til å produsere proteinene som vaksinemolekylene koder for. Det dreier seg i alle tilfeller om koronavirusets S(pike)-protein («tagg-protein»). Når disse frigjøres fra cellene, binder de seg til antistoffproduserende hvite blodlegemer (lymfocytter). Lymfocyttene vil så produsere antistoffer som kan gjenkjenne og binde seg til coronavirusets «tagger». Når en vaksinert person utsettes for en naturlig coronavirusinfeksjon, vil disse antistoffene binde seg til «taggene» og hindre viruset fra å trenge inn i og formere seg i luftveiene. Total hindring innebærer at individet verken opplever sykdom eller skiller ut virus. Delvis hindring kan gi ingen eller mildere sykdom, men fortsatt smittefare.

Finnes det alternative strategier for vaksineutvikling?

Det utvikles for øyeblikket en rekke «proteinbaserte vaksiner». Disse inneholder coronavirus-proteiner, men ikke DNA eller RNA. Vaksinen kan bestå av hele S-proteinet eller målrettede fragmenter av dette. Proteinene syntetiseres i laboratoriet på grunnlag av koden i coronavirusets RNA. Disse strategiene gir mulighet til å skreddersy vaksiner som ikke utløser uønskede antistoffer og immunreaksjoner. En slik vaksine-kandidat er Biovacc-19, utviklet av norske Immunor A.S.

Hva er de ubesvarte vaksine-spørsmålene?

En rekke internasjonalt anerkjente virologer har trukket samme konklusjon som undertegnede: De sparsomme dataene som er offentliggjort, tyder på at de fire «front-runner»-vaksinene kan mildne sykdom hos de vaksinerte, men ikke hindre virussmitte.

I verdens mest prestisjetunge fagtidsskrifter etterlyses nå svar på en rekke sentrale spørsmål: I hvilken grad nedsettes virussmitte fra vaksinerte, sammenlignet med ikke-vaksinerte? Hvor lenge etter vaksinasjon vil sykdomsbeskyttelsen vare? Vil de gruppene som trenger det mest, være beskyttet? Hva skjer ved gjentatt smitte hos vaksinerte? Vil «sintere» virusstammer oppstå og spres, når SARS-CoV-2 formerer seg i vaksinerte individer? Dette har skjedd med noen dyre-coronavirus. Kan vaksinasjon medføre utilsiktede immunreaksjoner? Dette gjelder bl.a. såkalt «Antibody-dependent enhancement» (ADE, «Antistoff-avhengig forsterkning») av virusinfeksjon, der det hos noen individer oppstår antistoff/virus-komplekser som gir viruset tilgang til celletyper og organer det vanligvis ikke infiserer. Dette kan så gi en forsterket virusinfeksjon med avvikende sykdomsforløp.

Hvilke konklusjoner kan vi trekke av dette?

Myndigheter, media og samfunnet ellers gjør klokt i å avvente endelige rapporter fra de fire «frontrunnerne». Rapportene bør publiseres i internasjonale fagtidsskrift med fagfellevurdering, før endelige konklusjoner trekkes. Men det synes allerede klart at man inntil videre ikke kan vaksinere bort verken all sykdom eller smittespredning. Derfor må vi foreløpig forholde oss til smittevernreglene.

Hvis de endelige rapportene fra «frontrunnerne» ikke avklarer viktige spørsmål mht. effekt og risiko, bør myndighetene forlange utvidet og forlenget vaksinetesting og -forskning, før det blir snakk om godkjenning for generell bruk. Det kan vurderes om én eller flere vaksiner kan gis en «fast track»-godkjenning for vaksinasjon av bestemte risikogrupper, dersom det kan bevises en klart «mildnende» effekt på sykdomsforløp.

Det vil være klokt å avvente resultatene for vaksine-kandidater produsert med andre strategier, for eksempel basert på utvalgte, syntetiserte biter av «tagg-proteinet». Noen av disse kan muligens eliminere noen risikofaktorer.

Det må forlanges grundige studier rettet mot utilsiktede, uønskede immunreaksjoner. Det er allerede påvist ved troverdig forskning at slike reaksjoner kan utløses ved infeksjoner med SARS-CoV-2, så vel som med andre coronavirus. En ideell vaksine ligger nok dessverre et godt stykke inn i framtiden.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken