Fylkesordfører i Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), rykker ut mot sin egen regjering og grunnrenteskatten i sjømatnæringen. Det vil si, ikke skatten som sådan, men prosessen, som Sandvik mener setter arbeidsplasser i fare.

Sandvik minner om at Ap har tradisjon for å jobbe sammen med næringen for å sikre lønnsomhet og sysselsetting. Dette omdømmet er nå i fare. At man må skape verdiene uten å jage fisken ut av landet, sitter i ryggmargen hos de som jobber ved slakteriene rundt omkring i landet.

Sandvik peker på at Ap er kjent for forutsigbar næringspolitikk. Det blir det ikke, dersom man innfører en modell uten at de som skal betale vet hvordan modellen blir.

Skatten skal innføres fra nyttår mens høringsfristen er fire dager senere. Da er det grunn til å spørre om vi har å gjøre med en reell høring eller en skinnprosess.

Diskusjonen om grunnrenten kommer samtidig som nye tall viser at Arbeiderpartiets velgere forsvinner til Høyre. Partiet er i ferd med å miste middelklassen, sier valgforsker Johannes Bergh til VG.

Noe av forklaringen kan være at balansepunktet i nærings- og skattepolitikken er forrykket fra sentrum til venstre. At Støre-regjeringen utfordrer sterke kystsamfunn fra sør til nord, bidrar ytterligere til lekkasjen.

Tore O. Sandvik rykker ut fra sitt ståsted midt i Norge med den sunne fornuft og en middelvei. Det må kjennes fortvilende for ham at han ikke blir lyttet til.

Selv om Senterpartiet har finansministeren som fagstatsråd for saken, har partiet aldri hatt noe reellt fotfeste i fiskerisamfunn. Håndteringen bærer preg av at det kanskje heller ikke er noe mål i seg selv for Sp.

Situasjonen er mest alvorlig for Ap. Det er en farlig vei å legge seg ut med kyst-velgerne i kjerneområder som Trøndelag og Nord-Norge.

Ap har historisk vært gode på å unngå slike konfrontasjoner. Det har handlet om å legge fremme forslag, peke i en retning, men sørge for dialog med de berørte, og deretter fatte et vedtak som står seg.

Det har vært et bumerke med sosialdemokratiet i Norge, nå har man kastet vrak på den gamle metoden som sikret trygghet og forankring.

Grunntanken er helt riktig. Det er nødvendig at selskaper med stor fortjeneste betaler mer til fellesskapet. Men kvalitetssikringen er for svak, og beregningene omstridte.

Spørsmålet er hvorfor statsminister Støre ikke selv har sett disse faresignalene. Det er kanskje nødvendig å reise til Brussel og Paris, det er på samme tid en fordel at de som skal passe på hjemme har instinkter og samfunnsforståelse.