Gå til sidens hovedinnhold

Ingen fred i sikte?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Med denne tittelen (uten spørretegn) kommenterer Skjalg FjellheimFeFo-styrets historiske vedtak 25. nov. om å anerkjenne at befolkninga i Karasjok har eiendomsrett til egne utmarksområder. Overskriften har en tydelig adresse til Sametingets representanter i FeFo-styret og i særdeleshet styreleder Máret Guhttor, som brukte sin dobbeltstemme for å sikre at FeFo-direktørens forslag om å nekte å anerkjenne hevdvunne rettigheter, ikke ble vedtatt. For ifølge Fjellheim bidrar vedtaket til at de gamle konfliktene mellom kyst og innland vekkes til livet igjen i sin fulle bredde, hvor vi har i vente år med verkebyller i rettsapparatet.

Det er kanskje feil å si at Fjellheim i liten grad har satt seg inn i bakgrunnen for Finnmarksloven. Men når han gjør anerkjennelse av rettigheter til privatisering og tar i bruk en retorikk man tidligere bare har sett i EDL-kretser, må det være lov å si at han ikke er spesielt opptatt av rettsregler eller rettslige begrunnelser. Og om det er riktig, slik Fjellheim skriver; at FeFo-direktør Jan Olli «i en sterk appell» advarte mot å gjøre privatisering av jord uten et rettslig grunnlag til en same-sak, lurer må på om Olli er sitert riktig.

Styrevedtaket burde verken forundre Fjellheim eller avstedkomme krigsretorikk. For det har aldri vært tvil om at Indre Finnmark, og i særdeleshet Karasjok, er et av de mest kjernesamiske områdene i Norge, ja i hele Sápmi. Denne oppfatningen lå da også til grunn for Samerettsutvalgets utredning om Naturgrunnlaget for samisk kultur i 1997, og dermed også utvalgets forslag til Finnmarkslov. I dette lovutkastet skulle lokalbefolkningene i de enkelte kommunene tillegges forvaltningen av bruksrettighetene gjennom utmarksstyrer og bygdebruksområder – omtrent som i stats- og bygdeallmenningene i Sør-Norge. Dette var ikke som en «gave fra staten», men et resultat av at de hadde opparbeidede rettigheter til sine nære utmarksområder. Med dette utgangspunktet skulle Finnmark grunnforvaltning eie grunnen som en tilbakelent eier styrt av Sametinget og Finnmark fylkesting.

Da regjeringen fremmet sin lovproposisjon i 2003 var imidlertid hele den lokale forvaltningsordningen fjernet. Selv om departementet mente at det var gode grunner for en slik lokal forvaltning, argumenterte den for at ordningen ikke var hensiktsmessig i Finnmark. Grunnsteinen for en ny og tillitsvekkende grunnforvaltning var dermed borte. Sametinget ble imidlertid i stedet lovet en rettskartleggingsordning, som bl.a. skulle se nærmere på om rettsgrunnlaget for en lokal forvaltning var til stede, herunder identifisere områdene for slik forvaltning.

Finnmarkskommisjonen ble satt til denne oppgaven, og i mer enn 10 år «leitet» den forgjeves etter områder som rettslig sett oppfylte kravet til egenforvaltning. FeFo, som var satt til å forvalte folk i Finnmarks rettigheter, så imidlertid ikke ut til å bekymre seg over det – tvert imot har direktøren bejublet og gitt sin tilslutning til enhver rapport som har unnlatt å anerkjenne lokalt eierskap eller forvaltningsrett for folk i Finnmark.

Så, i desember 2019, avdekket Finnmarkskommisjonen et område som oppfylte kravet til lokal forvaltning og eierskap. Selv om det synes å ha overrasket FeFo-direktøren og kanskje Fjellheim, overraske det neppe i særlig grad de som hadde satt seg inn i rettsutviklingen og kravene i gjeldende rett.

Fjellheim anfører at «floken» kunne vært løst om Finnmarksloven hadde vært rammet inn rundt en form for utvidet bruksrett til bygdelag som sikret en større lokal styring. På dette området vil jeg gi han rett. For hadde regjeringen Bondevik og Stortinget forholdt seg til Samerettsutvalget lovforslag og anerkjent lokal forvaltning, er det godt mulig at «freden» hadde senket seg over Finnmark allerede i 2005. Men det skjedde ikke, og tross spede forsøk fra Stortingets justiskomite under ledelse av Trond Helleland, kom man ikke i mål med en lov som reflekterte at de som har opparbeidet rettighetene til land og vann fikk forvalte disse; noe som er en selvfølge i landet for øvrig.

Fortsettelsen ble ikke pen. Mens Finnmarkskommisjonen med skylapper lette etter folk i Finnmark sine rettigheter, utviklet finnmarkingenes grunnforvalter FeFo seg til et «direktørvelde» hvor man i større og større grad gjorde seg til talsmann for «allmennhetens rettigheter» og kapitalinteresser utenfor Finnmark, på tvers av lokalbefolkningenes interesser.

Hadde Fjellheim brydd seg litt mer om vår nære historie, hadde han visst at det ikke er samene som har stått i veien for «freden», og at det vi var vitne til i FeFos styrerom 25. november, var en varslet hendelse. For samene har gjennom århundrer måttet gi fra seg rådigheten over land og vann, herunder akseptere urettmessige avgjørelser og inngrep i landområder. Det måtte Isak Saba gjøre i hans nytteløse kamp mot jordsalgsloven av 1902, Laula Renberg og Daniel Mortenson i deres like fåfengte kamp for en samisk reindriftslov på 1920-tallet og Per Fokstad i hans utrettelige kamp for samisk språk i årene etter krigen. Det samme måtte også de kulturbevisste ungdommene som sultestreiket mot utbygging av Altaelva i 1980, til slutt gjøre.

Siden sultestreiken har Norge utredet lover og regler og vedtatt en grunnlovsbestemmelse og en samelov for å sikre samenes språk, kultur og samfunnsliv. Norge har også forpliktet seg internasjonalt gjennom menneskerettsloven, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter. Landet har endatil vedtatt en Finnmarkslov for å oppfylle forpliktelsene i nettopp ILO 169. Dermed ville det fremstå som høyst oppsiktsvekkende om samene i et av de mest sentrale samiske kjerneområdene også denne gangen måtte vike – uten å få anerkjent eiendoms- og råderett til de landområder som de tradisjonelt har besittet, slik ILO 169 artikkel 14 (1) krever.

Tross lover og folkerettslige forpliktelser har ikke dette vært en enkel sak for FeFo-styret. At FeFos direktør har argumentert heftig mot å anerkjenne historiske rettigheter opparbeidet gjennom alters tids bruk og beskyttet gjennom folkerettens regler – er ikke bare oppsiktsvekkende – det har gjort saken svært krevende. Likeledes at et mindretall i styret har støttet direktøren. At Sametingets representanter i styret likevel vant fram med et vedtak godt forankret i nasjonal juss og folkerett, burde avstedkomme honnør fra Fjellheim, framfor kritikk og forsøk på å blåse liv i gamle konflikter

Saken er imidlertid ikke avgjort med styrevedtaket; det må godkjennes av Sametinget og Troms og Finnmark fylkestinget ettersom det truffet med tilslutning av mindre enn fire styremedlemmer. Det er å håpe at disse organene vil akseptere styrevedtaket og ikke gå i samme felle som FeFo-direktøren og styrets mindretall har gjort ved å argumentere mot forpliktende rettsregler og ved å karakterisere anerkjennelse av et lokalt eierskap som et historisk feilgrep.

Kommentarer til denne saken