Ingen fred i sikte

STEMTE MOT DIREKTØREN: De tre representantene fra Sametinget stemte mot direktør Jan Ollis innstilling og gikk inn for at Karasjoks befolkning skulle få eierskap til egen kommunes arealer. Foto: Robert Greiner/FeFo

STEMTE MOT DIREKTØREN: De tre representantene fra Sametinget stemte mot direktør Jan Ollis innstilling og gikk inn for at Karasjoks befolkning skulle få eierskap til egen kommunes arealer. Foto: Robert Greiner/FeFo

Av

Striden om land og vann er Finnmarks nemesis.

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Styret i FEFO (Finnmarkseiendommen) har med styreleder Maret Guhttors dobbeltstemme sagt ja til å overføre utmarka i Karasjok til lokale eierinteresser.

Et forslag om utsettelse fra styremedlem Kurt Wikan ble avvist av Sametingets medlemmer i styret. De mente saken er tilstrekkelig utredet, og at «samene nå må få styre over sine egne områder», som det ble sagt i styremøtet.

Men dramaet er likevel ikke over. På grunn av stemmelikhet – tre mot tre i styret - går saken tilbake til oppnevningsorganene, Sametinget og Troms og Finnmark fylkeskommune. Der et utfallet uvisst. Hvis fylkestinget sier nei til at Finnmarkseiendommen skal avstå landområder, går det etter alt å dømme til rettslig prøving i utmarksdomstolen.

Et annet poeng som trolig kommer til å skape reaksjoner, er at fylkestingsrepresentanter fra Troms nå vil spille en viktig rolle når man avgjør om Finnmark skal bli et forvaltningsmessig lappeteppe eller ikke.

I en sterk appell før saksbehandlingen advarte FEFO-direktør Jan Olli mot å gjøre privatisering av jord uten et rettslig grunnlag til en same-sak. Men det er nettopp det som har skjedd.

Nå vekkes de gamle konfliktene mellom kyst og innland til livet igjen i full bredde. Det forsterkes dersom Sametinget sier ja til FEFO-styrets avgjørelse, mens fylkestinget avviser den. Finnmark Arbeiderparti har gjort det klart at de ikke aksepterer løsningen uten at det understøttes av en kjennelse i domstolene.

Da kan saken i verste fall versere som en verkebyll i rettsapparatet i flere fremover, i jakten på en objektiv sannhet som sannsynligvis ikke finnes.

Det var derfor Finnmarksloven i 2005 var et forsøk på å lande et kompromiss etter 30 års strid om land og vann. Meningen var at byggverket skulle kunne stå seg og vare over tid.

Finnmarkseiendommen ble opprettet som et eget rettssubjekt, men ble av mange likevel oppfattet som en forlengelse av den upopulære Statskog- forvaltningen.

Kanskje kunne floken vært løst om Finnmarksloven hadde vært rammet inn rundt en form for utvidet bruksrett til bygdelag. Det ville sikret en større lokal styring med områdene.

Slik ble det ikke, og nå er saken satt på spissen, helt på kanten av et stup. Dersom Karasjok får trekke seg ut av Finnmarkseiendommen, har Tana og Kautokeino varslet at de følger samme vei.

Mange frykter at det ender med en form for privatisering som også kan åpner for at folk som bor i andre deler av landet – men med lokal tilknytning - kan eie grunn i Finnmark.

Hvis snøballen begynner å rulle, kan det få konsekvenser for resten av Nord-Norge også. For hva med Statskog sine eiendommer i Troms og Nordland? Der kan det fort komme krav om en rettslig gjennomgang av historiske rettigheter på samme måte som i Finnmark.

Konsekvensene av det som nå skjer kan altså bli vidtrekkende. FEFO har blitt politisert og fremstår som en kamparena der halvparten av styret ser ut til å ville avvikle seg selv. Alt ligger til rette for nye og opprivende debatter og prosesser, i et Finnmark som ikke får sluttet fred med seg selv.

Regjeringen kan ikke gripe inn, det er regulert i lovverket. I prinsippet kan Stortinget foreta en overstyring, men det vil eskallere konflikten ytterligere.

Så Finnmark må altså gjøre opp på kammerset uten innblanding. Slik debattklimaet har utviklet seg, blir det en lang og smertefull affære.

Send innlegg «

Delta med dine meninger om samfunn, næringsliv, politikk og kultur i nord!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken