Gå til sidens hovedinnhold

Industrien - det nye hatobjektet

Industrien.... Ordet formelig spyttes ut. Med all den forakt som det er mulig å uttrykke. Oljeindustrien. Oppdrettsindustrien. Gruveindustrien. Og siste skuddet på stammen – vindkraftindustrien.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette har blitt en yndlingsøvelse for stadig fleire. For Norges Miljøvernforbund. For Naturvernforbundet. For Norsk Ornitologisk Forening. For ulike turist- og friluftsorganisasjoner. For sjøloppnevnte miljøpartier. For Norske Samers Riksforbund (NSR), sametingspresidenten og et stort flertall på Sametinget. For kunstnere av ulike sjangre.

For bare å nevne noen av dem som har blinka ut industrien som sitt fremste hatobjekt.

Industriens betydning

Det er industrien som har lagt grunnlaget for det moderne Norge. Utvinning og foredling av naturressurser – i første rekke for utenlandske markeder. Og produksjon av ferdigvarer for heimemarkedet.

Industrien har vært hovedfundamentet for det velferdssamfunn som har vokst fram i landet vårt. I etterkrigstida så politikerne på industrien som nøkkelen til å skape et meir moderne og rikere land. Kraftutbygging og tungindustri ble et hovedsatsingsområde.

Også i dag er industrien en bærebjelke i samfunnet. I 2019 var omsetninga innenfor industri og bergverk 895 milliarder kroner. Verdiskapinga – målt som differansen mellom omsetning og innkjøpte varer og tjenester – utgjorde 230 milliarder kroner. Og det var sysselsatt 230.000 ansatte.

«Verden klarer seg ikke uten industri. Norge klarer seg ikke uten industri. Verdens befolkning vokser raskt. Snart er vi åtte milliarder mennesker. Hvis alle skal opp på et anstendig nivå hva angår levestandard, bopel, ernæring, utdanning, helse og alt det andre som er viktig, må industrielle produkter gjøres tilgjengelige for stadig flere av oss.»

Slik beskreiv Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri, betydninga av industrien i organisasjonens konjunkturrapport for 2018.

Industrihatet

Men skremmende mange ser det ikke slik. For dem er industri noe svineri. Som de ikke vil vite av. I alle fall ikke der de sjøl bor, lever eller ferdes. Og aller helst ikke engang innenfor våre landegrenser.

Den nye utstillinga til den samiske kunstneren Synnøve Persen - «Bassibáikkit – Hellige steder» er illustrerende for denne holdninga. I et intervju med avisa Ságat den 25. november kan Persen fortelle at utstillinga er en protest mot «all industriell planlegging om å invadere landområder i Sápmi». Og viser til «ødeleggelse av hellige fjell med vindmøller, forstyrrelser i reinens vandringsområder, forgifting av fjorder med gruveavfall og forurensning av havet i Arktis med oppdrettsanlegg.»

Det er også et tegn i tida at NSR og Senterpartiet på Sametinget går inn for å fjerne ordet «utvikling» i retningslinjene for bruken av utmarka i Finnmark. Det er kun «vern» som skal gjelde. For i motsatt vil man – ifølge NSR-lederen – faktisk kunne risikere å få både vindmøller og gruver i utmarka i Finnmark.

Fra stolthet til fordømmelse

Det er mange grunner til at industrien har gått fra å være noe man er stolt av, til å bli et objekt for hat og fordømmelse. Men hovedgrunnen er åpenbart vår oljerikdom. En rikdom som har gitt mange – herunder kunstnere, samepolitikere, forskere, journalister og en flora av organisasjoner – så feite sugerør direkte og indirekte inn i statskassa at de er blitt blinde for at det faktisk er nødvendig med produktive arbeidsplasser og et lønnsomt næringsliv.

Som i ramme alvor går rundt og innbiller seg at vi også etter oljealderen kan fortsette å leve det gode liv uten at det faktisk blir produsert noe. Som hegner om alt bare det er smått nok, ulønnsomt nok eller kan defineres som kultur.

Som sjøl elsker å reise til fjerne himmelstrøk. Men som har allergi mot at utlendinger har investert i virksomhet i vårt land og endatil har tjent penger på det.

Som har aversjon mot å ta i bruk natur og naturressurser til andre ting enn rom for egen kroppsdyrking og spektakulær bakgrunn for egne selfies.

Som dyrker mytene. Mytene om at vindturbiner på land raserer naturen. At oppdrett i åpne merder ødelegger fjordene. At gruvedeponier i sjøen er giftbomber.

Den dagen de mange feite sugerøra inn i statskassa tørker ut, er det nok grunn til å tro at pipa vil få en anna lyd. Men det kan fort være for seint hvis vi i mellomtida har latt industrihaterne få lov til å sette dagsorden.

Kommentarer til denne saken