Gå til sidens hovedinnhold

Industrialiseringen av havet

De neste årene kommer til å endre hele vår bruk av havet. Vet vi hva vi gjør?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

For alle som har fulgt med på norsk næringspolitikk de senere år og som følger med på «nye, løfterike, næringsområder» - så er det to ting som er slående.

  • Det grønne skiftet i Norge må gjennom de neste årene handle om havet. Det drives både av å fri oss fra petroleumsavhengigheten før verdien av olje og gass gjør næringen til et tapsprosjekt, samtidig som vi tar i bruk all vår offshore-, maritim- og marin kompetanse til å utvikle nye grønne næringer. Flere mener derfor at det grønne skiftet i Norge egentlig er et blått skifte.
  • De industrielle mulighetene til havs er enorme, og kommer galopperende. Her snakker vi om alt fra tekniske nyvinninger som bunnfast havvind på fiskebanker, flytende havvind lenger ut på havet, mineralutvinning i stor skala på havbunnen, og lagring av CO2 i jordskorpa, til mer biologisk baserte industrier som produksjon av tang og tare, havbaserte oppdrettsanlegg, storskala trofisk fiske (typ raudåte og andre smådyr) til høsting av arter for produksjon av nyttige enzymer til det beste for verdens helse og forfengelighet. Listen er lenger.

Samlet har disse to utviklingstrekkene en så stor slagkraft at valgene vi tar de neste årene vil kunne få enorm betydning for vår bruk av havet. Plutselig er ikke havet lenger uendelig og hvor det er plass til alle. Vi har allerede sett forpostfektningene på denne utviklinga, kampen om Lofoten, Vesterålen og Senja, mellom petroleum og fiskeri om tobis-feltene i Nordsjøen, mot gruvedrift i Kvalsund, i mange fjorder og kyststrøk om oppdrettsanlegg – for å nevne noen. Det er grunn til å tro at alt dette er bare blåbær å regne i forhold til det vi har i vente.

Vi har levd og brukt havet i uminnelige tider. Stadig gjør arkeologer nye funn som viser aktivitet stadig lenger tilbake i tid. Det er hevet over tvil at det var havet som brakte folk til det som i dag er Norge. Det var havets rikdommer som var utgangspunktet for de første statsdannelsene for over tusen år siden, og det er bruken av havet som har skapt den velstanden som i dag preger Norge. Nordmenn er et havfolk hvor ryggraden er vår kystkultur. Vi har alt å takke havet for.

Bruken av havet har likevel aldri hatt en industriell skala før nå. Vi står nå overfor en industrialisering av havet.

Jeg mener derfor det er noen avgjørende spørsmål vi må stille oss: Hvordan vil vi at industrialiseringen av havet skal skje? Skal vi gi alle nye, løfterike næringer fri utfoldelse på havet? Bør det samordnes i en felles plan? Hvilke verdier ønsker vi å hegne om? Hva bør ha høyeste prioritet?

Hvem skal stå øverst i makthierarkiet når neste kapittel Norges bruk av havet skal skrives?

Det var en tid da fiskeriene stod øverst i makthierarkiet på havet. Den tida er forbi. I petroleumsnæringens spede begynnelse var det fiskerihensyn som satt rammene for hvor det kunne letes og bores. Nå er disse rollene snudd om. Det er petroleumshensyn som troner øverst i hierarkiet i dag. Fiskeriene og bærekraftig bruk av havet er ikke på topp tre en gang. Og deler av fiskeriene, slik som kystfiskeriene, ser ut til å være nederst på rangstigen. Kystfiskeriene, som er den viktigste bidragsyteren til både verdiskaping og kystkultur, og som driver den mest skånsomme høstingen av havet, fortrenges i dag hver gang arealkonflikter er tema.

Hvis dette hierarkiet får definere industrialiseringen av havet har vi et stort problem.

Jeg mener hierarkiet fremover bør snus opp ned. Det er de viltlevende marine ressursene som bør ha høyest rang, deretter bærekraftig og biologisk høsting eller produksjon, og til sist teknisk industriell utnytting av ikke-fornybare ressurser. La oss erstatte dagens skjulte makthierarki med et økologisk fundert regime som bygger på våre stolte tradisjoner og erfaringene fra kystsamfunnene.

Kommentarer til denne saken