Det jeg prøver å si er at det er mange fortellinger som forsvinner i kostbare samekofter, sølv, joik og kampen for å redde sin kultur, natur og sitt levesett. Men - det er overhodet ikke hele bildet. Vi er mange som ikke er samisk nok eller norsk nok. Vi er fornorskningens barn. Alt føles allerede tapt.

Men all ære til innlandssamene som setter sitt avtrykk på det samiske kartet gjennom film, teater, musikk og andre kulturelle uttrykk. Det får folk flest til å fatte at det samiske folk fremdeles er sterk og viktig, og noe vi i Norge skal være stolt av. Likevel er det en bitter pille å svelge at det bare er en liten del av den samiske historien som fortelles og formidles i vår tid. Det fins så mye mer enn kofter, koftesølv, skaller og reindrift som ikke er fortalt. Vi som er skjendet av statens fornedrende samepolitikk har mistet våre slektsmarkører og vår stolthet under fornorskningens grep.

Jeg er selv en del av det glemte folket, de fornorskete samene uten kofte, uten språk, uten historie og uten en stemme til å stå på barrikadene for det samiske. Jeg er fostret opp i mine foreldres skam over å være av samisk ætt. Slik havnet jeg - og mange med meg - i en skvis mellom samisk og norsk, verken eller. Kanskje ikke god nok, men taus i det ensomme rommet midt i mellom.

Slik blir det norske folk foret med bare en liten del av den samiske kulturen. Det blir stående som en historisk sannhet, der rein, kofter, skaller, joik, vidde og frost blir det eneste som står igjen. For den gjengse nordmann er det dette bildet som blir sannheten. Men det er bare en liten del av den samiske kulturen og den samiske historien. Fornorskingen spiste opp resten, og vi som er etterkommere har ikke mer å miste. Det er en smerte at vi ikke blir sett på som ordentlige samer og sjelden får formidlet vår del av historien. Den er forøvrig snart hvisket helt ut etter årtier med statens innsats for å gjøre «skikkelige» nordmenn av oss.

Det er rart å tenke på at da vi begynte på skolen på 70-tallet måtte vi lære tysk - 25 år etter at tyskerne svidde av store deler av Finnmark! Den gang var det ikke en sjel som kom på at vi selv hadde et språk her til lands som burde vært en naturlig del av opplæringa. Ikke før Ante kom i 1970 og lærte alle å synge

"Man-ne gal' gá æd-ni gán' da læt nu biv-nut-jå.
Hå-lá-lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá låi-låi-lá. Håi - lá låi-lá-lá låi-lá-lá låi-lá-lá ...".

- Slutt med det tullet der, sa de voksne, og fortsatte å fornekte sine samiske aner. Senere ble strofen erstattet med liksom-samisk i revyforestillinger der tema var fulle samer. Alle lo i samfunnshusenes saler, også de som var av samisk ætt. Nå er det stadig flere som ønsker å hente frem det samiske i seg selv og sin slekt. Det de oppdager er ikke en solskinnshistorie, og det havner ikke i offentlighetens lys.

Mine besteforeldre på morsiden var sjøsamer som var stolte av sin ætt. De hadde god kontakt med fjellsamene, noen hadde sågar sytingsrein. De byttet fisk med kjøtt, de snakket samisk i lag, og de hjalp hverandre med å sy kofter og skaller. Det samarbeidet ble brutt da Reindriftsloven kom, og fornorskningen satte fart. På internatskolene langs kysten ble ungene slått med bjørkeris hvis de snakket samisk, og de sjøsamiske koftene ble hengende i høysjåene helt til de ble glemt og brent.

På farsiden fantes det ikke en eneste same, fortalte pappa oss med stolthet i stemmen. At farmor hadde samiske aner fra Nord-Troms og at farfar var fisker fra gud vet hvor, snakket ingen om. Det er ikke rett at den samiske kulturens oppvåkning og kamp stort sett er knyttet til innlandet, mens kystens folk bøyde nakken. Vi snakker 1970-tallet.

Hå ja, loilala, loilala, loilala, loila lå lai lå, sang Ante og vi sang med. - Slutt med det tullet der, sa de voksne. Mange år senere sto de selv frem som samer, men de kunne verken joike, snakke samisk eller gjete rein.

- Slutt å syte, lær deg samisk hvis du er så forbanna interessert. Det er utsagn som jeg har fått slengt etter meg både fra samer, skjulte samer og nordmenn som ikke syns det er noe å gnelle om.

Slik fortsetter fornorskningen av sjøsamer, de som ikke har rein og som ikke holder til i samisktalende områder. De fortsetter å være ikke norsk-nok og ikke samisk nok. Misfortså meg rett, jeg er glad for at noe av den samiske kulturen og det samiske språket kjempes for. Men i skyggen av denne historien er brorparten av det samiske folk sjøsamer ved kysten som ikke lenger har noen annen identitet enn det den norske stat påførte oss.

Men mest av alt er jeg trist fordi store deler av det samiske folk er bevisst fornorsket av nasjonens ledelse i snart 100 år – og det er ikke over. Derfor må jeg, som utvanna sjøsame, være glad for at det fremdeles er en flik av det samiske som formidles til nye generasjoner, selv om den stort sett er tuftet på innlandssamene og reindriftssamenes kultur. De bærer nå fanen høyt, og det må de. Hvis ikke går de samme veien som den sjøsamiske kulturen som snart er hvisket bort fra historien.

Lihkku beivviin!