Gå til sidens hovedinnhold

Ikke la smittevernreglene bli en hvilepute

Helsevesenets kapasitet er ingen gitt størrelse, men et resultat av politiske valg.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Blant symbolene som dominerte den første perioden av koronapandemien var en graf med to kurver. Grafens y-akse viste antall smittede, og x-aksen viste tidsforløpet. Kurvene viste to ulike scenarier; hva ville skje om viruset fikk spre seg vilt, og hva skjedde om vi klarte å begrense smitten gjennom en rekke tiltak. Fra et punkt på y-aksen gikk det en vannrett, stiplet linje som skulle vise helsevesenets kapasitet.

Kurven, som vi skulle «flate ut», ble etter hvert borte fra mye av dekningen. Andre strategier for å slå ned pandemien kom i fokus. Men nå, når de fleste så ut til å tro at den var over, er den tilbake for fullt. Om enn i en litt annen variant Nå argumenteres det heller ikke bare med korona, men med en samlet belastning fra RS-virus og mere til, når nye strenge tiltak innføres.

Men den stiplede linjen er ikke hugget i sten. Den er et resultat av en rekke politiske valg.

Siden åttitallet har Norge halvert antall sengeplasser i sykehusene, og bare de siste tyve årene har antall sengeplasser for somatisk sykdom gått ned med 20%. Norge ligger på nedre halvdel av tabellen i antall intensivplasser per innbygger i Europa. Det er ikke fordi vi har fått en befolkning med mindre behov for helsehjelp. Tvert imot har vi fått flere eldre og sykehusene behandler lidelser man tidligere ikke kunne gjøre noe med.

Så hvorfor har dette fått skje? Noe av nedgangen skyldes medisinske fremskritt, som innenfor kirurgi. Men det skyldes også en helsepolitikk som har satt effektivitet over beredskap. I enkelte nye sykehusbygg dimensjoneres det for at gravide skal «oppta sengeplasser» så kort tid som mulig, helst under et halvt døgn. Når kartet ikke passer terrenget fører det til for tidlig utskrivning, flere overfylte rom og korridorpasienter. Ikke akkurat veldig godt smittevern.

Både få sengeplasser og få intensivplasser gjør helsevesenet vårt mer sårbart. Ved årsskiftet til 2020 sa rapporten «Regional intensivutredning» at Norge hadde en lav kapasitet sammenlignet med landene rundt oss. Det samme pekte koronakommisjonen på.

Mens daværende helseminister Bent Høie (H) ikke så ut til å ville grippe fatt i saken når pandemien kom, annet enn på kort sikt, var beskjeden fra Arbeiderpartiet en ganske annen. Ingrid Kjerkol var blant Arbeiderpartipolitikerne som ville styrke intensivkapasiteten sommeren 2020. Nå er hun helseminister, la oss håpe hun plukker opp tråden.

De lokale smittevernsforskriftene, som den i Tromsø, ser det ut til at nær alle er samstemt om at er uklare og omstendelige. Det skjer avlysninger, og ventelig også en del permitteringer, mens beskjeden fra myndighetspersoner samtidig er at det ikke er nødvendig.

Smittevernloven, og dens hjemler til å innføre tiltak som de som nå kommer i Tromsø, og ventelig også flere steder, er først og fremst å hindre smitte av alvorlig sykdom, ikke passe på helsevesenets kapasitet. Det er det politikerne, her først og fremst Stortinget og regjeringen, som har ansvar for.

Det er ikke dermed sagt at det er galt med tiltak som dette i en periode.

Problemet er om det også fremover blir en hvilepute mens man lar være å ta strukturelle grep og gir helsevesenet de ressursene de trenger.

Kommentarer til denne saken