Gå til sidens hovedinnhold

Ikke forurettet, men kanskje litt opprørt

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Baard H. Borge, professor i statsvitenskap ved UiT, er i et innlegg på Nordnorsk debatt kritisk til mange historikeres negative syn på NRK-serien «Frontkjemperne». Han mener at historikerne er «forurettet» og forsvarer serieskapernes prosjekt og at frontkjemperne langt på vei selv får definere sin egen rolle i tysk tjeneste under krigen.

Her må jeg si meg sterkt uenig med vår gode kollega i krigsforskningsprosjektet ved UiT. Baard Borge lager dessverre et sterkt fortegnet bilde både av hva historikerne mener om filmserien og hva historikerne vil med sin forskning på de overgrep som ble begått av det tyske nazi-regimets krigsmakt under andre verdenskrig, der også 3 600 nordmenn var deltakere.

Allerede i starten på kronikken blir Borges framstilling noe skjev. Han hevder at filmseriens kritikere, som i Borges verden helst er historikerne, mener at alle frontkjempere var «overbeviste nazister som drepte jøder på Østfronten». I den diskusjonen som har gått om TV-serien, hovedsakelig i riks- og Oslo-pressen, har ingen av de kritiske historikerne framholdt eller ment at alle frontkjempere drepte jøder eller hadde noe ønske om å gjøre det. At mange var overbeviste nazister kan nok stemme.

Hvor mange som var med på, eller overvar, overgrep og forbrytelser mot jøder eller andre er det i dag umulig å slå fast empirisk. Men forskning viser at norske SS-soldater var til stede i de fleste områder der slike krigsforbrytelser fant sted. Norske frontkjempere var ikke samlet i norske bataljoner og kompanier, men var fordelt i avdelinger over store områder. Borge nevner divisjon Wiking. Det var med 300 nordmenn i divisjon Wiking, som Borge ganske riktig påpeker, men det var 300 av 19 000 (ikke 90.000) og Wiking var ikke bare involvert i krigsforbrytelser i en tidlig fase etter Barbarossa, men var senere involvert i mange slike hendelser. Så norske frontkjempere kan ikke uten videre frikjennes på bare antall.

Frontkjemperne møtte heller ikke slike forbrytelser bare ved fronten. I opplæringsperioder var de også knyttet til konsentrasjonsleirer og fangeleirer der sterkt inhuman behandling av mennesker ofte var regelen. Poenget for historieforskningen på området er ikke å finne enkeltstående nordmenn som var skyldige i forbrytelser, men å skaffe fram kunnskap som kan si noe om graden av sannsynligheten for at nordmenn deltok i, var til stede eller iallfall oppfattet at slike kriminelle handlinger fant sted. Forskning med utgangspunkt i HL-senteret stiller med utgangspunkt i et bredt spekter av kilder, spørsmål ved frontkjempernes nærmest enstemmige avvisningen av at de har vært i nærheten av slike krigsforbrytelser, slik de også får lov til å framstå i NRK-serien.

Når Baard Borge hevder at historikerne ikke har empirisk dekning for å hevde at mange var involvert i slike handlinger, så er historikernes funn her vesentlig sterkere forskningsmessig fundert enn Borges krav om ugjendrivelige bevis for individuell, aktiv deltakelse i konkrete forbrytelser. Hvis vi skal stille slike krav, kan vi egentlig ikke mene noe om hva frontkjemperne bedrev på Østfronten, ut over det de selv forteller. Det er synd at Borge tilsynelatende ikke ser nytten og viktigheten av den forskningsinnsatsen som historikere her har gjort i de siste to tiårene.

Borge mener at historikerne underkjenner de motivene som frontkjemperne selv angir for at de meldte seg til tjeneste i tyske SS under krigen. Vi bør lyttet til deres fortellinger, mener han, og jeg antar at Borge da også mener at fortellingene i all hovedsak må aksepteres som riktige. Men skal vi tro frontkjemperne når de hevder at de bare kjempet mot kommunismen og for Finlands frihet? Skal vi helt se bort fra at de var en del av et sterkt, ideologisk norsk nazi-miljø.

Borge medgir at 80 prosent av frontkjemperne faktisk var medlemmer av Nasjonal Samling og også et stykke på vei ble utsatt for ideologisk påvirkning. Han framstiller imidlertid frontkjemperne som en ungdomsbevegelse av umodne gutter fra NS-familier. Det siste framstår som underlig når vi vet at gjennomsnittsalderen for frontkjempere var 24 ½ år – slett ikke bare ungdommer.

Han underkommuniserer også det miljøet som frontkjemperne inngikk i. Både før de meldte seg til tysk krigstjeneste, og når de kom tilbake, var de tilsluttet et spesielt miljø. De var NS-medlemmer, mange var medlemmer i hirden, de deltok i møter, fester, parader og uniformerte arrangementer, og de ble brukt som foredragsholdere og informanter i nazi-miljøet. Frontkjempere skrev i avisene om sine møter med Østfronten, og da var det ikke bare uskyldige soldatopplevelser som ble formidlet. Her må vi heller ikke glemme soldatutdannelsen de gjennomgikk, som innebar sterk ideologisk skolering i tillegg til militære ferdigheter og eksersis.

Frontkjemperne befant seg innenfor rammene av et nazi-ideologisk miljø der antibolsjevisme ganske sikkert ble vektlagt, men der det nazistiske menneskesynet, rasespørsmål, trusselen fra jødene og minoriteters underlegenhet, var like selvsagte tema. I dette miljøet ble den tyske ekspansjonismen akseptert og andre «ikke-germanske» menneskegrupper og nasjoners rett til egen jord ble skjøvet til side. Dermed kunne frontkjempere tilbys jord i Øst-Europa når den tyske nazi-staten hadde renset området for opprinnelig befolkning. Her lærte de også om den nasjonalsosialistiske ideologien, om Nazi-Tysklands mål om verdensherredømme og Norges «selvstendige» plass i det tyske verdensriket.

Når vi ser frontkjemperne i dette lyset, blir det klart at deres motivasjon for å gå i tysk tjeneste må ha vært noe mer enn bare anti-kommunisme, kjærlighet til Finland og at broren reiste først. De fleste må vi ha grunn til å tro at var overbeviste nazister, noe som av intervjuene framgår at de var fram til sin død. Og med sin krigsdeltakelse tilsluttet frontkjemperne seg en kriminell ideologi og støttet denne aktivt. Da blir det også åpenbart at frontkjempernes egentlige motivasjon ikke kan leses bare ut fra deres egne framstillinger, slik Baard Borge synes å mene at er mulig.

Som historiker er jeg lite «forurettet» over TV-serien, men jeg er noe «opprørt» over at NRK presenterer dette alvorlige temaet uten at metode, innhold og form synes seriøst vurdert og ivaretatt. Serien gir ikke mer innsikt enn det som TV-dokumentarer, bøker og avisoppslag har gitt oss siden 1980-tallet. Årsaken til det, mener jeg, er at filmskaperne har valgt å fokusere nesten utelukkende på frontkjempernes egne fortellinger og dermed har mistet en helt vesentlig forklaringsmulighet – den historiefaglige kunnskapen som vi faktisk har mye av på dette feltet.

Kommentarer til denne saken