Sanna Sarromaa har mye hun skulle ha sagt i sitt innlegg Livsløgnen i nord i Nordnorsk debatt 3. februar, og hun sier det alt sammen: Om tidligere ektemann som rotet seg borti ny dame, om Sanna som fant sammen med – hold dere fast – den nye damens «forlatte tredje ektemann». Fra dette trekkes så linjer til en kjæreste i Kirkenes (samme forlatte ektemann?), Ukraina-krisen, «dumme» finnmarkinger som begår unevnelige handlinger for å tekkes russerne, menn som slår mens kvinnene får skylden, lettkrenkede nordmenn og – fest grepet – frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944.

Kanskje bør et slikt innlegg forbigås i stillhet – det er vel få som lar seg påvirke av Sarromaas usammenhengende tirade. Men denne gangen opptrer Sarromaa også som «historiker», altså en person som bør lyttes til om historiske forhold. Jeg vet ikke hva som er grunnlaget for denne yrkesbetegnelsen eller på hvilken måte Sarromaa utøver historiefaget. Uansett: Som «historiker» får Sarromaa karakteren F (også kalt «stryk»). Som alltid ved stryk, må det skrives en begrunnelse.

Men først kort om det som synes å være Sarromaas egentlige anliggende, og nå oversetter jeg fra barne- til voksenspråk: At man i Nord-Norge kan møte en tendens til å blande den rike tradisjonen for norsk-russisk interaksjon i nord sammen med analysen av sikkerhetspolitiske utfordringer for Norge som stat. Dette kan føre på avveier, for de to tingene har ikke alltid noe med hverandre å gjøre. Dette går det an å snakke om, men da med et minimum av saklighet, formuleringsevne og språklig modenhet.

Så til Sarromaa som «historiker»: Hun starter med å vise til at andre verdenskrig «var enkel sett med norske øyne. Det var kun én fiende, det var bare én aktør som var ond: Tyskland og nazistene». I motsetning til Sarromaa er jeg varsom med å tillegge grupper egenskaper eller kollektive synspunkter, men likevel: Jeg tror nordmenn flest, i sør så vel som i nord, er fullstendig klar over at Stalin var en morderisk tyrann – før, under og etter andre verdenskrig.

Men saken er ikke desto mindre at staten Norge kun hadde én fiende under krigen, og det var Tyskland og landets allierte. Sovjetunionen og Norge sto på samme side i denne kampen. Heller ikke under den tysk-sovjetiske kvasialliansen frem til operasjon Barbarossa 22. juni 1941 hadde Norge noe å frykte fra Sovjetunionen – ingenting tyder på at landet hadde ekspansjonistiske tanker rettet mot Norge. At SUKPs underbruk i Norge, NKP, i denne perioden var på ville veier, vet vi, men det har lite med saken å gjøre.

Og så kommer Sarromaas punchline: Vi dumme nordmenn, i hvert fall finnmarkinger og andre tullinger i nord, har helt misforstått hva som skjedde høsten 1944. Jeg siterer:

«Nå må jeg skuffe naive finnmarkinger og rive bort livsløgnen deres, men det var ikke vennskapet mellom dem og russerne som fikk Stalin til å trekke seg tilbake etter å ha slått nazistene. Stalin ønsket seg egentlig deler av den nord-norske kystlinjen. Det var kun frykten for britene at Stalin trakk seg tilbake fra Nord-Norge.»

«Historiker» Sarromaa: Dette er tøv, og det viser bare én ting – du har ingen kunnskap om det du skriver om. Om du mener å ha kilder til disse påstandene – kom med dem. Men jeg advarer: Populærhistoriske fremstillinger er i seg selv ikke nok – som historiker forstår du sikkert at det avgjørende er hvilke kilder de bygger på og hvordan disse kildene er brukt. Jeg tror nok jeg vet hva og hvem du bygger på, men det holder jeg foreløpig for meg selv.

Saken er kort fortalt at tilgjengelige sovjetiske, amerikanske, britiske (og mindre vesentlige norske) kilder peker entydig i én retning: Ikke på noe tidspunkt under krigen hadde Stalin territorielle eller politiske ambisjoner rettet mot Norge. Tvert imot: Det ble tidlig klart at han så på Norge som del av en vestlig innflytelsessfære. Faktisk gikk Stalin så langt at han gjorde det klart at han ikke hadde motforestillinger mot at britene fikk marinebaser i Norge etter krigen.

Og hva så med britene (og amerikanerne) oppi alt dette? Saken er at Nord-Norge fra sommeren 1944 og frem til frigjøringen var langt nede på prioriteringslisten: Det var på kontinentet at krigen mot Tysland ble avgjort, og det var der ressursene ble satt inn. Dette ble en bitter lærdom for den norske regjeringen. De vestallierte var derfor såre tilfreds med at Den røde hær ordnet opp i nord. Motforestillinger mot at sovjetiske styrker rykket inn i Norge, hadde de ikke. Den norske regjeringen var urolig for hva som kunne bli konsekvensen av Den røde hærs nærvær i Nord-Norge – de vestallierte var det ikke.

Da soldater fra den sovjetiske 14. armé rykket inn i Sør-Varanger i oktober 1944, var det derfor ikke for å skaffe Sovjetunionen et fotfeste for etterkrigstiden, men ganske enkelt for å skape avstand mellom sovjetisk territorium og tyske styrker. Derfor nøyde de seg da også med å rykke frem til Tana – en «titt på kartet» som Sarromaas landsmenn pleide å si, viser hvorfor de stoppet akkurat der. Resten måtte «nordmennene selv ta seg av», som de sa.

På dette punktet vil innvendingen lyde: Men hva med Molotovs krav i 1944 om en reforhandling av Svalbard-traktaten? Kortversjonen av svaret er at dette utspillet gjaldt nettopp Svalbard, som i sovjetiske øyne åpenbart ble sett på som separat fra fastlands-Norge. Like åpenbart er det at saken ikke var høyt prioritert: Da den norske regjeringen våren 1944 tilbød svært langtrekkende innrømmelser (de var redde for hva russerne kunne finne på i nord om de var avvisende), kom det ikke svar fra Moskva – til alt hell for Norge.

Neste sannsynlige innvending vil gjelde et forhold som undertegnede for første gang trakk frem i lyset i midten av 1990-årene, nemlig en serie av interne sovjetiske notater og brev fra og med høsten 1944 som tok til orde blant annet for en grenseendring og for sovjetiske militærbaser i Nord-Norge (se «Nord-Norge i sovjetisk planlegging 1944-1945», i Ottar, nr. 202, 1994). Men – disse tankene ble aldri fremført overfor Norge eller de allierte, av en enkel årsak: De var i strid med det som for lengst var etablert som Stalins syn på Norges plass i etterkrigstidens Europa.

Lesere som vil lære mer om disse tingene kan kjøpe eller låne boken Naboer i frykt og forventning. Norge og Russland 1917-2014 (2015), gjerne sammen med det flotte bindet som dekker perioden 1814-2017 (2014). I tidsskriftet The Journal of Slavic Military Studies, numrene 2 og 3 i 2021, er en artikkel i to deler som gir en detaljert bakgrunn for den sovjetiske innmarsjen 18. oktober 1944. En kortversjon finnes i boken Historiker, strateg og brobygger. Festskrift til Rolf Tamnes (2021). Men aller enklest er det å klikke seg inn på Nordnorsk debatt 17. mars i fjor. Uansett – ikke bry dere om dette tøvet fra Sanna Sarromaa.