Ett av symptomene kunne vi lese om denne uka. Den største breddeklubben i vår region, Tromsø Idrettslag, har i øyeblikket 250.000 kroner utestående i ubetalte regninger fra foreldre til små og litt større fotballspillere.

Det høres kanskje ut som småpenger i den store sammenhengen, men det betyr at rundt hver tiende spiller i klubben kommer fra et hjem som sliter med å betale.

Og bare for å ha det nevnt: Det er ikke bare treningsavgiften som koster. Utstyr, transport til trening og kamp, turneringer og andre, mer skjulte, kostnader kommer i tillegg.

I alle hjem øker kostnadene, nå og framover. Renta går opp, mat, drivstoff og det meste blir merkbart dyrere. Da havner regninga fra idrettslaget enda lenger ned i bunken for dem som hadde det trangt fra før. Det bekrefter daglig leder Øivind Hansen i TIL Yngres.

Han frykter at barn og unge faller ut av idretten i et enda høyere tempo enn tidligere, av økonomiske årsaker. - Jeg tror det blir mye verre før det blir bedre igjen, sier Hansen til Nordlys om utviklingen.

Den dystre spådommen underbygges av Sylvi Ofstad i Troms og Finnmark Idrettskrets. - Vi vet at utfordringene kommer til å øke. Dette er noe vi må ta på alvor, sier hun.

Problemet er slett ikke unikt for TIL eller idretten i Troms og Finnmark. Når flere og flere foreldre sliter med å betale regningene sine, vil det merkes på alle områder, ikke minst det som handler om fritidsaktiviteter for barn og unge.

Flere av dem Nordlys har snakket med de siste dagene, frykter hva utviklingen vil bety for folkehelsa, både den fysiske og den psykiske. Idrett, kultur og annen fritidsaktivitet er kanskje den viktigste sikkerhetsventilen vi har i kampen mot utenforskap. Den sikkerhetsventilen må vi ta godt vare på, og den blir kraftig utfordret nå.

Hva kan så løsningene være? Noen av svarene ligger trolig på personnivå og i de små gruppene. Foreldre, lagledere, instruktører og andre voksne må i større grad være sitt ansvar bevisst, for eksempel i diskusjonene om laget eller korpset skal reise bort på turneringer og stevner.

Klubbene og foreningene må også være tydelige pådrivere for å holde igjen, og forhindre at fritidsaktivitetene blir dyrere enn høyst nødvendig. Alene vil neppe slike tiltak monne nok. Et annet tiltak som det kan være verdt å se på, er støtteordningene.

Det vil være en god investering for samfunnet å øke rammene til støtteordningene, som kan motvirke at barn og unge slutter med verdifull aktivitet på grunn av økonomi. Det er også et poeng å se på om ordningene kan bli mindre byråkratiske, slik at pengene kommer dit de skal på enklest mulig vis, og uten at et tabu står i veien for dem som trenger det.

Frafall i idrett og andre idrettsaktiviteter er også et politisk spørsmål, og et politisk ansvar. I velferdsstaten vår er alle barn og unge sikret å kunne gå på skole.

Et relevant spørsmål er om ikke idrett, kultur og fritidsaktiviteter i enda større grad enn i dag er et ansvar som ligger på det offentlige. Det er vanskelig å se for seg hvordan vi kan sikre at idrett og kultur er for alle uten at vi bruker de fremste redskapene vi har for å sikre sosial utjevning.