Gå til sidens hovedinnhold

Ideologi viktigere enn pasienter og barnehageunger

Partiene på venstresiden vil fjerne private aktører fra helse- og velferdstjenesten, helt eller delvis. Og risikerer dermed å ramme pasienter og brukere hardt.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sluttdatoer er blitt populære i valgkampen. Forleden lanserte også partiet Rødt at det, i likhet med MDG, har funnet sin sluttdato. Ikke for olje, men for flere tusen private tilbydere av velferdstjenester her i landet.

For nå skal «velferdsprofitørene» få kjørt seg. Ulempen er at det får alle vi andre også, om planen til Rødt skulle iverksettes.

Den går i korthet ut på å jage private leverandører av helse-, omsorgs- og velferdstjenester over alle hauger, sånn at det offentlige kan overta alt innen 1. juli 2024.

Det er jo revolusjonært. Og utopisk.

Hjelpe oss alle om dette skulle bli vedtatt. Heldigvis blir det ikke det. Men det er et tankekors at kommunistiske ideer, med staten som diktator over folks liv, ifølge de siste meningsmålingene lever hos over 7 prosent av velgerne i velfødde Norge i 2021.

Også i det rødgrønne, planlagte regjeringssamarbeidet har alle de tre partiene private velferdsaktører under lupen, men planlagte tiltak mot dem modereres jo nærmere man kommer sentrum av politikken.

SV vil «stoppe kommersialisering og forby profitt på velferdstjenester som barnehager, barnevern og pleie og omsorg», mens Ap og SP er adskillig mer moderate. Man blir realitetsorientert når man sitter med ansvar. For det er svært mange Ap og Sp-ordførere rundt omkring i landet som vil få alvorlige problemer med helse og omsorgstjenester til sine innbyggere, uten de private leverandørene.

Et søk på Doffin (den nasjonale kunngjøringsdatabasen for offentlige anskaffelser) viser at kommunene står i kø for å kjøpe velferdstjenester.

Hva vil skje dersom systemet skal legges om, i ytterste konsekvens i Rødts ånd, og inn i en sosialistisk modell? Vi vet en del om følgene for oss som systemet tross alt er til for, vi er mange som husker da det offentlige styrte alene: endeløse køer for å få barnehageplass, ukevis med venting for å få time hos legen, mye lengre ventelister for å få sykehjemsplass osv. enn det vi har i dag. Det er ikke så mange år siden det var situasjonen i Norge.

Det snakkes imidlertid lite om pasienter og barnehagebarn, om brukere som er helt avhengig av at velferdssystemet vårt fungerer i denne debatten. Men det er dem – og oss – dette handler om. Vi har alle behov for velferdsstatens tjenester en eller mange ganger i livet, vi har rettigheter, og de skal ikke treneres eller tilsidesettes av politisk ideologi.

Det er bare i partiprogrammer «velferdsprofitørene» kan kastes ut. I virkelighetens verden består privat velferdsyting av mange tusen aktører. Fastleger, fysioterapeuter, kiropraktorer. Barnevern, sykehjem, rehabiliteringssentre, mindre kirurgiske inngrep, psykiatrisk behandling. Alt i samarbeid med det offentlige, og dette har ført til et raskere og dermed også bedre behandlingstilbud.

Det gjorde inntrykk å lese en kronikk på NRK i sommer, der en tante fortalte om sin anoreksi-syke niese som, nesten på overtid, endelig fikk en behandling som fungerte for henne, på en privat spesialklinikk. Uten dette hadde jenta i dag vært et innrammet minnebilde på en vegg, skrev tanten.

Jo lenger man kommer ut på venstresiden i norsk politikk, jo sterkere blir oppfatningen som er dannet av private ytere av velferdstjenester: digre, utenlandske konserner med søkkrike eiere som har sugerør ned i den norske statskassen.

Slike «superprofitører» bør det være mulig å stoppe om de finnes. Men Velferdsutvalget, et offentlig utvalg som la fram sine funn i desember i fjor, (NOU 2020:13) fant ikke belegg for at milliarder av skattekroner renner ut av velferdsstaten og inn på kontoene til utenlandske konsern, for eksempel.

Den norske velferdsstaten er unik. Men oppslutningen om den er ikke gitt. Politiske eksperimenter og omveltninger som uten tvil vil gi et dårligere og dyrere system, undergraver velferdsstaten. Det rammer vanlige folk. De rike, de som kan betale for seg, finner andre løsninger. Resultatet kan bli det vi minst av alt ønsker: et todelt system.

Kommentarer til denne saken