En "supersame" er en same som ser ned på andre samer og mener de ikke er samiske nok, og som bruker sin posisjon for å skaffe seg fordeler andre samer ikke får.

De som introduserte meg for dette begrepet var samer som jobbet i butikk, på kontor eller med jordbruk.

Deres kritikk var i stor grad rettet mot reindriftssamene, som de mente storsamfunnet ga særfordeler de gikk glipp av.

Men også blant samiske intellektuelle, akademiker og kulturarbeidere fant de mange "supersamer".

Dette ble en aha-opplevelse for en fersk journalist som bare få år før hadde stilt seg 100 prosent bak kampen for å stoppe Alta-utbyggingen: Også i samiske samfunn finnes det rivninger mellom samfunnslag, samiske klasseskiller for å bruke litt andre ord.


Det burde ikke overrasket, for slike konflikter finnes i alle samfunn.

Når jeg likevel lot meg overraske ,påviste det i meg en tankefeil vi gjerne gjør når vi vurderer medlemmer av en annen gruppe enn vår egen: Vi har en tendens til å betrakte dem som en enhetlig gruppe, definert av akkurat det som skiller dem fra oss.

Den tidens vurderinger var for meg styrt av min oppfatning av samene som en undertrykket minoritet.

Jeg kom dermed til å definer samene som utelukkende en svak og utsatt gruppe, som man skulle være svært forsiktig med å kritisere.

Jeg måtte møte virkeligheten i Sápmi for å skjønne at det var et naivt og reduksjonistisk syn på det samiske samfunn.

Det jeg den gang definerte som en tankefeil er siden blitt gjort til moderne identitetspolitikk: Gruppetilhørigheten definerer individet, og kritikk av gruppen blir dermed også kritikk av utsatte individer.

Det selv når kritikken spesifikt rettes mot de medlemmene av gruppen som utøver stor makt.

De siste ukene har det pågått en heftig debatt om det samiske, etter artikler av Morten Strøksnes i Dag og Tid og Skjalg Fjellheim i Nordlys.

Debatten etter deres innlegg har hos meg vekket til live minnet om "supersamene", og gjort meg enda mer sikker på at moderne identitetspolitikk fremdeles er og forblir en reduksjonistisk tankefeil.

Det er også et våpen mennesker med makt bevisst bruker for å skjerme seg mot kritikk.

Som når to professorer ved UiT Norges Arktiske Universitet i full alvor hevder at kritikk mot samiske akademikere, som er mennesker med svært stor definisjonsmakt i dagens samfunn, utsetter samiske barn for fare.

Det er et retorisk lavmål, men det er dessverre blitt mer og mer utbredt.

Vi har tidligere sett det når det gjelder islam der rasismestempelet har vært brukt aktivt for å hindre enhver debatt om islamistisk terrors religiøse røtter og islam som sperre for integrering.

Og vi ser det i dag i debatten om transpersoner, der utsatt barn også brukes for å hindre kritikk av leger og andre aktører med makt over feltet.

Man kan si hva man vil om Fjellheims kritikk av ansatte ved UiT, eller Strøknses´ gjennomgang av samisk historieforskning, men begge har et maktkritisk utgangspunkt.

Det skal da også sies at deler av responsen på kritikken fra Fjellheim og Strøksnes har vært både saklig og relevant, og ingen kan fremme kritikk uten å akseptere at det kommer motreaksjoner.

Men de fleste reaksjonene har dessverre vært preget av unnvikelser.

Lange innlegg starter gjerne med å hevde at kritikken er helt feil, så feil at det ikke er plass til å gå inn på alle feilene.

Før man så bruker resten av teksten til å mistenkeliggjøre kritikernes motiver.

Mange synes åpenbart å mene at de maktmennesker som kritiseres ikke burde vært kritisert, fordi de er samer.

Det blir å omfavne den identitetspoitiske tankefeil som sier at enkeltsamer ikke kan ha makt fordi samene som gruppe er undertrykket.

Å legge lokk på denne type diskusjoner om samisk makt - og avmakt - er å gjøre det samisk samfunnet en bjørnetjeneste.

Bortsett fra de som sitter med den samiske makta i dag.

Og det er ikke slik at kritikken mot den samiske makta kommer utenfra. Fjellheim står i samemanntallet og Strøksnes kommer fra det skoltesamiske kjerneområdet Sør-Varanger.

De to er heller ikke alene om sin kritikk av "supersamene".

En av Sápmis mest markante stemmer, tidligere leder av Norske Samers Riksforbund og Sameradioen Odd Mathis Hætta har stilt spørsmål ved om moderne reindrift lenger kan kalles en urfolksaktivitet.

Mens mange av de samiske kontoristene og butikkmedarbeiderne har organisert seg i partiet Nordkalottfolket.

Da jeg reiste gjennom Sápmi våren 1989 var Sametinget og samemanntallet knapt etablert.

Det var derfor forståelig at den interne, samiske klassekritikken ble hvisket fram over kafebordene.

I dag bør det samiske samfunnet ha blitt sterk nok til å ta debatten i full åpenhet.

Slik at alle samer over tid kan bli like supre.