Gå til sidens hovedinnhold

Identiteten, onkelen min og jeg

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har gått mange år siden min mors eldste bror døde. Jeg besøkte han ofte og snakket mye med han. Vi hadde god kjemi, og jeg satte pris på at han som regel var i godt humør og virket tilfreds. Kan hende husker jeg feil siden jeg sjøl har nådd glemselsalderen, men han fortoner seg nå slik i mitt minne.

Min onkel tilhørte den siste énspråklige generasjonen samisktalende i mi slekt, jeg tilhører første generasjon énspråklig norsktalende. Føler at jeg fikk grundig anskulsesundervisning i fornorskningsprosessen under oppveksten. Jeg kunne jo følge overgangen fra «samisk» til «norsk» fra orkesterplass. I barndommen var det en språkgrense mellom onkel og meg. Men senere lærte jeg meg såpass samisk at vi kunne samtale.

De siste årene onkel levde, tenkte jeg veldig mye på tilhørighet, språk og samekulturens framtid. Mine ferdigheter i samisk var dårlige, onkels tilsvarende ferdigheter i norsk enda dårligere, men på et vis klarte vi å samtale.

Onkel ga blaffen i diskusjoner om urfolk og ILO-konvensjoner, som var hete debattemaer under striden om utbygginga av Altavassdraget. Det er også mulig at han anså meg for å være sameaktivist, en såkalt ČSV-er, på den tida. Jeg husker ikke lenger hva jeg var eller ikke var, annet enn at jeg hadde et ensidig syn på fornorskningsprosessen. Brutale dáža var ene og alene årsaken til at min generasjon behersket samisk dårlig eller ikke kunne det i det hele tatt. Jeg forsøkte å «forklare» min onkel hvor mye galt norske myndigheter hadde gjort mot samene. Han hørte på meg, men avslørte tydelig at han ikke likte det jeg sa.

«Ikke server meg sånt sludder,» sa han. «Nordmennene har brakt oss mange goder. Du aner jo ikke hvordan forholdene var i gamle dager. Da var det fattigdom, dårlige boforhold, mye sykdom, matmangel og dårlig med lønnede arbeidstilbud. Nød og elendighet var hverdagslivet for mange.» Så avsluttet han med noen rosende ord om flere innflytteres samfunnsinnsats i Karasjok..

«Jo,» sa jeg, «men livet består ikke bare av mat, hus, klær, veier, legetjeneste, lønnsarbeid og slikt. Jeg er sjøl et godt eksempel på det. Jeg er oppvokst i Tana, og bestemor og flere i min foreldregenerasjon kunne svært dårlig norsk. Likevel lærte jeg ikke samisk i barndommen og det førte meg delvis bort fra mine samiske røtter. Hvis de voksne ikke lærer språket til barna, hvordan går det da med det samiske språket og identiteten?»

«Identiteten,» gjentok onkel, «vi har nå klart oss uten den til nå, og hvis jeg har noe å klage på, så er det dette at jeg ikke har lært meg norsk. I dag kan alle unge norsk. Du klager over at samisk ikke var hjemmespråket ditt under oppveksten. Hva skal jeg si til det, jeg som snart har bodd 80 år i Norge og ennå ikke har lært riksspråket? Hvem av oss to tror du har hatt størst problemer?»

Jeg tenkte lenge over det han hadde sagt, og fant livet ganske underlig. Onkel klarte seg godt med sitt jordbruk som han kombinerte med fangst, fiske og andre gjøremål av ulike slag. Han hadde god kontakt med både flyttsamer og andre mennesker. Han ble vist tillit også blant norske handelsmenn og fikk mange lønnede oppdrag av dem Han trengte ikke flagg, sameting eller andre symboler for å styrke sitt språk og sin samiske tilhørighet. Han sto fram som same gjennom det livet han levde. Hans hverdagsliv var samisk, og den store drømmen var å kunne snakke norsk i storsamfunnet. Den drømmen fikk han aldri oppfylt.

Jeg, på min side, kunne jo norsk og hadde fått meg et yrke så jeg klarte meg. Jeg manglet imidlertid den umiddelbare følelsen av å være naturlig til stede der samtalene foregikk på samisk og tenkte ofte på hvorfor det var slik også innenfor min egen slekt. Min drøm var å kunne snakke samisk avslappet med min nærmeste slekt og med andre som foretrekker samisk som samtalespråk. Den drømmen hadde jeg delvis fått oppfylt i «rasistiske Norge».

Mine egne barn og barnebarns drømmer er sikkert annerledes enn mine. Deres nærmeste slektningers naturlige talespråk er norsk, og de fleste i mine foreldres barnebarngenerasjon problematiserer ikke det. Jeg setter imidlertid pris på at jeg ofte får spørsmål om språk og kulturarv. Derimot setter jeg mindre pris på mennesker som putter meg i bås og definerer meg med påklistrede, skjellsordpregede merkelapper. De minner meg ubehagelig om min egen bråkjekke og arrogante forenkling av sammensatte og mangefasetterte problemer for flere tiår siden.

Kommentarer til denne saken