Hjemmekontortelefonen ringer. Det er sjefredaktøren Helge Nitteberg som skal sjekke hvordan jeg har det. Referatet under er absolutt ikke 100% korrekt gjengitt, da jeg ikke har for vane å notere når sjefen ringer.

Referatet er også hyperbolsk, og dramatisert - for effekt.

Maja: Helge, jeg er pottesur, uinspirert, hater hjemmekontoret og gult nivå på skole og barnehage. Jeg vet at mange andre har det mye verre enn meg, men perspektiv er det lite av her fra kjøkkenbenken.

Helge: Nåja. Det er bra. For jeg fikk nemlig en idé. Hva tenker du om å ringe en psykolog?

Maja: Altså, jeg skulle bare blåse litt ut. Det er vel ikke nødvendig å involvere bedriftshelsetjenesten?

Helge: Jeg mener for å skrive en litt annen type kommentar. Kanskje du kan snakke med en forsker i psykologi som kan gi oss noen tips på hvordan vi skal klare oss gjennom enda en nedstengning? Det er sikkert mange som deg der ute.

Så for alle som meg der ute, pottesure pessimister, tok jeg sats og bestemte meg for proaktiv positivitet. Dagen var fredag, det var episk mildvær, mørketid, pissregn og et føre som Dante kunne ha beskrevet i Infernos innerste krets.

Hvis Dante levde i bekmørke Tromsø og ikke i det solrike, vakre Italia som jeg savner som en sulten hund savner et tyggebein.

Men jeg skulle faen meg komme meg ut av hullet mitt, og ta en positivitets-kule for deg, min leser. Sånn at vi begge ble klokere, lykkeligere og mindre irritable i førjulsitda. Så jeg tok kontakt med forsker i sosialpsykologi, professor Joar Vittersø ved UiT. Han har skrevet bøker om lykke, artikler om tilfredshet og er generelt dyktig formidler.

Epost-utvekslinga under er høvelig ordrett gjengitt:

Hei Joar (...) Jeg lurte på om vi kunne ta en prat, sånn at du med bakgrunn i forskning du har gjort og kjenner, kan fortelle meg litt om hva som kan få oss ut av det passive hjemmekontormørket og inn i lyset. (...)

Mvh

Maja

_____________

Hei Maja


Nei, hva skal man si. Jeg tror det er bedre å appellere til klokskap enn de positive følelsene i disse tider, men vi kan godt ta en prat om dette i morgen. Helst før 12, så jeg kan få kommet meg ut av hjemmekontoret en stakket stund mens det enda er litt lyst.

Hilsen Joar

Vent! Hva? Her trodde jeg at vi skulle så et positivt frø, også skulle det positive gro. Nei, dette måtte jeg nøste opp i. Så jeg spør Joar om å utdype når vi tar oss en telefonprat:

Ideen at vi skal møte enhver situasjon med positive følelser er feil. Det er jo en form for naturkatastrofe vi er midt i. Menneskers respons på naturkatastrofer er ikke å være lykkelige og glade. I naturkatastrofer er det ikke funksjonelt å være så tilfreds som mulig. Men det er viktig å gjøre de beste mulige valgene, mestre situasjonen og prøve å finne mening, sier han.

Men dette var jo kjempeinteressant for meg som er pessimistisk anlagt å høre, Joar? Jeg blir jo direkte deprimert av all maset om å tenke positivt, puste dypt, tenke innover. Og alle de der yogagreiene.

– Noen er mer optimistisk anlagt og det er greit. Men det må være ektefølt å tenke positivt hvis det skal hjelpe. Det hjelper ikke å ta på seg en rolle med å tenke positivt. Hvis du sliter med tunge tanker så er det lurt å finne strategier å komme ut av dem. Og strategiene kan være veldig individuelle. Men det å insistere på at alle skal tenke positivt, tror jeg ikke er en bra strategi.

Så de der instagram-sitatene om positiv tenkning kan jeg styre unna med god samvittighet?

Sosiale medier dyrker en snever positivitet. Men det du kan gjøre er å fokusere på aktiviteter som engasjerer deg, innenfra. Ikke det andre forteller deg bør engasjere deg. Det som får deg til å bli oppslukt i en handling for handlingens egen del, gir ofte en god positiv effekt.

Det skal understrekes at jeg og Joar Vittersø snakker om helt vanlige slitne mennesker her, som ikke er i under behandling for klinisk depresjon, angst og lignende. Bare oss vanlige suringa, altså.

Jeg har tenkt en del på det med mestringsstrategier, og valg under denne pandemien. Men det er også noe jeg ellers har tenkt på i forbindelse med klimakrisen:

Folk blir jo helt handlingslammet av å følge med på nyhetene.

Vitenskapelige argumenter har vist seg å ikke bite på ganske store mengder av mennesker. Noen kobler jo helt ut og nekter å forholde seg til de ubegripelige mengdene av informasjon vi får. Vi ser jo her i Nordlys at de sakene som er mest lest for tida, er sakene som ikke handler om korona. Hvordan skal vi unngå en kollektiv lammelse da?

Hvordan skal vi klare å holde hodet over vannet? For jeg begynner å bli mektig lei det greske alfabetet nå.

– Informasjonsstrømmen er uendelig, og uoverkommelig for de fleste. Selv den fremste ekspert er ikke i stand til å forholde seg til alt som publiseres innenfor eget fagfelt. At det er overveldende kan oppleves ubehagelig, men vi må jo ikke få med oss alt. I stedet er det viktig å ha en tommelregel eller et kompass å forholde seg til - hvem er det mest fornuftig å høre på. Og i Norge så er vi heldige på mange måter. Vi kan oftere enn mange andre stole på våre myndigheter.

Og det å ha tillit til en velferdsstat gjør det lettere å ta gode valg ifølge professoren. Men så forteller han en annen ting som er utrolig interessant for oss som liker å analysere samfunn: Solidariteten gjør oss veldig robuste. Kanskje vi ikke blir superlykkelige, og tilfredse hele tiden. Men solidaritet er bra. For en solidaritetsjunkie som meg, som tror at det aller mest grunnleggende for et velfungerende samfunn er at vi både samarbeider og hjelper hverandre så godt vi kan, så er dette en fin tanke å avslutte på.

Det er mye som ikke er vakkert i menneskets natur. Men noe er grunnleggende godt. Som det at vi er genetisk disponert for å hjelpe andre hvis vi er i samarbeidsmodus. Men ikke hvis vi er i konkurransemodus. FHI feilvurderte faktisk hvor stor vilje det var hos folk å hjelpe hverandre her i Norge, da de utarbeidet sine første koronatiltak.

Da Joar fortalte dette så kjente jeg på en stor takknemlighet overfor mine medmennesker. Jeg sitter faktisk litt rørt her, mens jeg skriver ferdig disse sitatene.

Takknemlighet gjør oss lykkeligere. Hvis det er et tips jeg kan komme med så er det at vi kan gjerne bli litt flinkere på å være takknemlige, ikke minst overfor helsearbeidere, sier Joar.

Ja, men da så. Da ble vel jeg også positiv til slutt.