Gå til sidens hovedinnhold

I vår ser jeg på fotballkampene til barna mine med en bismak

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Våren er her. Fotballgleden er her. For noen: De beste voksne og noen demografisk heldige, utvalgte barn.

Det er en tid på året med en helt spesiell følelse og lukt. Sikkert for oss alle sammen, og definitivt for de som er glade i fotball.

Våren er vakker, og den er enda vakrere når den kan nytes i lek rundt den magiske runde kula, i samspill, kamp, som tilskuer, vaffelsteker eller bare på løkka.

For mine eldste to barn er leken allerede i gang. Kamper. Det har de ventet på. Følelsen, innlevelsen, gleden er til å ta og føle på. Dette er det noe av det som får oss gjennom den svarteste vinteren, at vi kommer hit.

I år kommer gleden med en snikende bismak. Vi bor i Tromsø, en bykommune med nærmere 80.000 innbyggere og hundrevis av barne- og ungdomslag. Titalls i hver årsklasse. Med dagens smitteverntiltak, så kan disse spille fritt internt mot hverandre i byen. Det samme er tilfelle i andre norske byer.

Bare noen minutters kjøretid unna kommunegrensa til Tromsø er situasjonen en helt annen. Ringvassøy IL er eneste lag i nabokommunen Karlsøy med barnefotball-lag. Alle deres kamper mot lag i Tromsø er avlyst på ubestemt tid. De har ingen å spille mot i sine aldersklasser internt i egen kommune. Det samme er situasjonen i de fleste kommuner i Troms og Finnmark.

Det paradoksale er at i landets nordligste fylke, som generelt har hatt lav smitte, så er det faktisk Tromsø som er det lokale "episenteret" med mest smitte gjennom pandemien. I Tromsø får barna spille fotballkamper.

Vi lever i en tid hvor kontrastene øker på mange områder. Koronakrisen har forsterket ulikheter, på skolen med de digitale undervisningene, for arbeidstakere i utsatte yrker og uten fast stilling, for de psykisk syke. At forskjellen mellom postadresse i by og land skal forsterkes på denne måten, er uforståelig etter over 14 måneder med koronatiltak.

At eliteserien i fotball er i gang er en trøst for mange i denne tiden. Men skal vi ignorere de samme, triste realitetene der? I over ett år har myndighetene i smittevernshåndteringen latt de beste og rikeste spille.

Reaksjonene mot Superliga-planene blant Europas største klubber tidligere i vår var sterke. Den tydeligste kritikken var at man fjernet den naturlige pyramiden i sporten gjennom å skulle lage en lukket superliga, hvor lag var beskyttet fra nedrykk.

I over ett år har smittevernregler i bunn og grunn ført til en lignende situasjon i Norge. Det var forståelig for ett år siden at man lot de profesjonelle får gjenoppta aktiviteten først, nærmest som forsøkskaniner. Det stod jobber på spill og de helprofesjonelle ville i større grad være i stand til å oppfylle strenge smitteverntiltak.

Over ett år senere begynner den samme forklaringen å bli hul. I stedet reiser tanken seg: Hva ville utfallet vært dersom man i dag sa "Alt eller ingenting" når det gjelder voksenfotballen? "Vi stanser alt, til det er trygt å starte opp alt - hele pyramiden." Presset på å åpne, alt, ville skutt i taket.

I dag er det liten tvil om at eliteserie, toppserie- og 1.-divisjonsfotball er med på å dempe et folkekrav fra det brede laget i befolkningen for at alle må få komme i gang. Jeg vil fortsette å dra på fotballkamper med barna mine, all den tid det er lov. Støtte dem, heie, veilede og trøste. La meg engasjere i barnas viktige fritidssyssel.

Men i bakhodet ligger bismaken, av at friheten til å leve hobbyen fullt ut er et privilegum som postadressen vår gir oss. Det er bare feil.

Kommentarer til denne saken