Statsbyggs prisoverslag for nytt regjeringskvartal har nå kommet opp i 21,7 milliarder. For hver oppdatering, øker prisen med nye milliarder. Hva blir prisen til slutt? 30 milliarder? 35? 40? Alt ligger til rette for en pengegalopp ute av kontroll.

Sluttprisen for byggingen vil uansett bli dramatisk høy. Samtidig som vi innbyggere får høre at vi må belage oss på tøffere tider. Livreima skal strammes inn. Nasjonens utgifter må dempes når inntektene reduseres.

Regjeringen har til og med åpnet for å ta regningen utenfor handlingsregelen. Eller under streken, som det heter.

Altså flere titalls milliarder tatt rett fra oljefondet vårt. For å sprøyte det rett inn i landets verste pressområde, brukt på et prosjekt som nesten ingen ønsker, bortsett fra regjeringen selv. Ikke engang departementene selv ser ut til å være pådrivere, de virker stort sett fornøyde med å være der de er i dag.

Er det mulig å se for seg et dårligere begrunnet prosjekt for Norge som samfunn, som fellesskap?

Vi har sett hvordan debatten om estetikk og arkitektur har fått sin egen dynamikk. I hovedstaden vokser motstanden mot riving av den ikoniske Y-blokka. Artister og kjendiser har protestert med sang og taler mot at et umistelig kulturminne, nasjonens kollektive hukommelse, jevnes med jorden.

Dessuten er det pengene. Det nye regjeringskvartalet blir overdimensjonert. Man kan åpenbart spare milliarder på å vise måtehold. Og nedskalere prosjektet.

Dessuten stemmer det fryktelig dårlig med målsettingene om å spre og desentralisere makt i Norge. For å få det til, burde Oslo huse færre byråkrater, ikke flere. Men det er absolutt ingen ting i denne investeringen i et nytt regjeringskvartal som tilsier at Solberg-regjeringen ser for seg at styring av nasjonen er et virkemiddel for å skape spennende arbeidsplasser i hele Norge.

Hele prosjektet, slik det foreligger, vil føre til ytterligere maktkonsentrasjon i hovedstaden. Det er også en sløsing med fellesskapets midler som landet knapt har sett maken til. Det spesielle er at det tvinges gjennom når vi trenger penger til så mye annet. Et troverdig forsvar, en rettferdig klimapolitikk, transportsystemer som kan stabilisere bosetting og binde Norge sammen.

Hvor mange flyruter på kortbanenettet i Nord-Norge kan man drifte for disse pengene? Hvor mange sønderknuste fylkesveier, der fisk for milliarder fraktes til markedene, kunne man rustet opp? Hvor mange bratte fjell langs fjordene våre kunne man sikret mot ras? Kanskje man kan ta jernbanen nesten hele veien fra Narvik til Tromsø?

Det nye regjeringskvartalet reiser noen ubehagelige spørsmål. For eksempel hvor utrolig lett det er å finne mange milliarder til å betale for at politikere og byråkrater i Oslo skal få noen meter kortere å gå når de skal besøke hverandre på kontorene, og hvor vanskelig de samme pengene er å finne når det blir snakk om kommunikasjoner og andre tiltak i distrikts-Norge.

En av yndlingsaktivitetene til folk i departmentene i Oslo er raljering over håpløs pengebruk i distriktene. Men om Erna Solberg skulle tvinge gjennom et regjeringskvartal i en størrelsesorden det nå ligger an til, vil hun ha mistet siste rest av troverdighet når hun skal belære oss om hva vi ikke har råd til. Da må man også kunne konkludere med at landet trolig aldri har hatt en regjeringssjef der avstanden mellom ord og handling er større.

Rivingen av Y-blokken og ekstragavansen rundt det nye regjeringskvartalet fremstår som en oljepengedrevet fantasi. Det eneste positive måtte være at motstanden mot stormannsgalskapen har et stort potensial til å samle folk i Oslo og landet for øvrig.

Folk i hovedstaden vil nemlig ikke ha dette prosjektet. Og heller ikke folk i Norge. Det skjer utelukkende ut fra en liten del av statsbyråkratets opplevde behov. Ikke behovene i norske lokalsamfunn, ikke storsamfunnets behov og defintivt ikke skattebetalerne.

Det er umulig å godta at det skal være en regel for måtehold utenfor Ring 3, og en annen utenfor.

Ansvarlige voksne må trekke i nødbremsen mens leken er god.