Finndalshytta var et kjærkomment samlingspunkt både for dalens folk og utenbygdsboende brukt året rundt. Et midtpunkt der folk møttes og entes om.

Når vårsola stekte i ansiktet, appelsiner skrelt og pølser ble stekt på bålet var trivselen på topp. Et oppmøte enhver menighet kunne misunne; samt et solid bidrag til trivsel og bolyst. Kanskje det som også skulle til for å trimme bort en kilo eller tre for de som plagdes med det.

Så brant altså den hytta våren 2019.

Forhistorien til denne hytta, gjenfortalt av en nå 87 år gammel nabo var som følger, altså førstehåndskjennskap:

Han og en annen av dalens menn ville videreføre alders tids bruk i pakt med etablert tradisjon, og i god tro satte opp ei turhytte i Finndalen midt på 1970-tallet. Materialene kom fra Divibrua i Øverbygd. 3-toms solid pløyd plank, brukt som spuns for brokarene til brua, som de fikk av Statens vegvesen mot rivingsarbeidet. De besørget transport til tomta, og flere av Tamokdalens folk hjalp til med å føre den opp på dugnad.

Så kom dette Statens Skoger for øre. De truet straks med riving eller nedbrenning, hjemlet i en nylig påkommet forskrift for såkalte eierløse bygninger eller hva det nå var. Gode råd var dyre mot overmakta. Løsningen ble at en av svensksamene fra Könköme påtok seg et proforma eierskap, for å berge hytta mot brent jords taktikk.

En advokat i Tromsø utferdiget dokumentet som den gang kostet 500 kroner i honorar, lagt ut for av overnevnte. Avtalen innebar at hytta skulle stå åpen for bygdefolket og svensksamene til alle tider og være åpen for allmenheten.

Etter at han som påtok seg eierskapet gikk bort, ble det meg fortalt at det fra hans families side ble gjort forsøk på å låse av hytta for den allmenne bruken. Siden har det vært et betent forhold rundt bruken av hytta, der dalens eierskap ikke har syntes anerkjent.

Det har vært henstilt til kommunen fra denne familien/siidaen om at bruken av Finndalen og toppturer bør begrenses - om ikke forbys. Begrensinger eller innskrenkninger som var utenkelige den gang det virkelig var mye rein i dalsidene i Tamokdalen.

Den gang et uttrykk for den fleksible og gode sameksistensen.

Så med tiden kom da en ny generasjon som påberopte seg ensidig eierskap til hytta. Plutselig var det nå en gjeterhytte for svensk reindrift. Den hytta var aldri påtenkt eller brukt i særlig grad som gjeterhytte, men det var et alibi for å kunne la den stå der.

Det virker som den ble en brikke i et maktspill som nå foregår i våre nærområder. Det er uomtvistelig hvem som bygde hytta, og dokumentet som ble utstedt den gang regulerte bruken.

For 4 år siden tok den av hittil ukjente årsaker fyr og brant ned, og tomta er fortsatt ikke ryddet.

Eierdokumentet og oppfølgingen av branntomta er etterspurt hos Statskog uten å ha fått svar. Svar utbes nå offentlig.

Jeg tok for to år siden kontakt med Statskog om dette, og ble fortalt at branntomta tilhører før nevnte reindriftsfamilie som er pålagt å besørge opprydding. Fristen for det er for lengst utløpt.

Jeg ble også fortalt at ny hyttetomt ville bli møtt med innsigelser fra Könköme. På en måte et forhåndsavslag.

Tidsvitner finnes det mer enn nok av fremdeles, om våre myndigheter bryr seg med en slik bagatell!

Det er synd å si det, men Statskog synes mer å være andres og Statskassens venn, enn bygdenes venn.