Gå til sidens hovedinnhold

Hvorfor var hårklipp viktigere enn gudstjenester?

Under pandemien har kirkene i lange perioder vært stengt for gudstjenester og kirkelige handlinger. Unntaket har vært begravelser. Har det vært nødvendig?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Frisører er ikke nevnt i grunnloven. Det er kirken. Men frisørene har fått holde åpent. Trossamfunn har en grunnlovssikret rett til å samles, og det skal være veldig tungtveiende grunner til å hindre dette. Jeg unner så vel frisører og alle andre å holde åpent, men det har ikke alltid vært like lett å forstå hvorfor kirker og gudshus skulle holde stengt, mens f.eks. frisører, polet og butikker var åpne, en periode også deler av kulturlivet i begrenset grad. Det har vært opplevd som forskjellsbehandling. At det har vært lov med 200 i en kinosal, men bare 50 i en kirke, har vært vanskelig å forstå. Mens kulturlivet og idretten og endeløse debatter om hytteforbud har vært i fokus i media med sterkt press på politikerne for å åpne, har det nesten ikke vært et knyst om landets religiøse liv. Det er fristende å spørre om kirkebesøk og trospraksis har hatt så liten betydning eller er så lite viktig at det har vært glemt i pandemistyret?

Det er ingen surmaget pensjonert biskop som spør. Selvsagt skulle kirken ta sitt ansvar i en slik krisesituasjon. Selvsagt skulle den opptre ansvarlig. Det hører med til kirkens diakonale ansvar. Jeg roper ikke om særbehandling. Jeg bare spør om restriksjonene har vært forholdsmessige. To påskehøytider er «avlyst». Likeså pinsen og julen i fjor og nesten alle gudstjenester gjennom hele året. Alt dette har skjedd nesten uten politiske kommentarer.

Også kirken har vært lavmælt. Kirkeledelsen har lagt vekt på å ta et sosialetisk ansvar i smittesituasjonen. Det er et ansvar kirken har, men det har gått ut over det grunnleggende behovet om å samles til gudstjenester. Det har vært et stort savn å ikke kunne ha mulighet for å dele gudstjenestefellesskapet. For noen har det vært kritisk.

Da koronakommisjonen nylig la frem sin rapport om myndighetenes håndtering av pandemien, var det så å si ingenting om tro og livssyn. Bare tre setninger om at forbud mot møter og private sammenkomster på offentlige steder og i private hjem vil gripe inn i retten til forsamlings-, tros- og livssynsfrihet. Kommisjonens leder har innrømmet at tro og livssyn ikke var i kommisjonens fokus. Det er skuffende og historieløst. Så vidt jeg vet har det ikke skjedd før i Norge at alle gudshus over hele landet har vært stengt, ikke en gang da kong Sverre ble lyst i bann av paven i middelalderen. Kanskje kommer det mer i neste rapport? Det er å håpe. Om statens inngripen i tros- og forsamlingsfriheten var forholdsmessig på grunn av smittevernet, bør utredes nærmere.

Kirken har ofte spilt en viktig rolle i krisetider. Jeg synes at det under koronakrisen er tydelig at kirken blant politikere og en stor del av befolkningen ikke har vært ansett som en viktig samfunnsaktør. Jeg kan ikke se at den har vært gjort til en del av kriseberedskapen ved f.eks. å peke på prestene som sjelesørgere. Har kirken i denne situasjonen vært mer «nice to have» enn «need to have» for samfunnet? Bare ved begravelser har kirken virkelig vist seg som livsnødvendig.

Om kirkene har vært stengt, har ikke kirken vært borte. Den har vært kreativ og forsøkt å være kirke på en annen måte. Det har vært arrangert online-gudstjenester og lagt ut andakter på sosiale media med opp til tjue tusen tilbakemeldinger. Mange kirker har vært åpne til visse tider, og man har forsøkt å komme til folket når ikke folket kunne komme til kirken.

Det blir interessant å se hva som skjer i fortsettelsen etter hvert som samfunnet normaliseres. Nå har dåp og bryllup blitt utsatt. Konfirmasjoner har vært gjennomført, men til andre tider enn vanlig. Vil dette senere påvirke oppslutningen om de kirkelige handlingene? Hva med antall besøkende ved gudstjenestene? Vil stengte kirker over ett år virke inn på gudstjenestebesøkene fremover? De kirkelige statistikkene vil etter hvert avsløre det. Jeg tror at det er en utbredt tillit til kirken, og at befolkningen har et ønske om å vende tilbake til kirken og føre tradisjonene videre. Nå har kirkestengingen vart lenge nok.

Er hårklipp viktigere enn gudstjenester? Jeg vil på ingen måte henge ut frisørene, men la det stå som en spissformulering. Jeg minner bare om pave Frans sine ord i hans årlige tale til det diplomatiske korps: «Religion er et fundamentalt aspekt ved menneske og samfunn og kan ikke elimineres. Selv om vi søker å beskytte menneskeliv fra spredningen av viruset, er ikke menneskets åndelige og moralske dimensjon mindre viktig enn den fysiske helsen.»

Kommentarer til denne saken