Ja, så er vi der igjen. Noen, her regjeringen, prøvde å stenge Vinmonopolutsalgene midlertidig i noen sentrale østlandskommuner. Dette som et bidrag til å begrense folkeansamlinger i forbindelse med den nye og mer smittsomme koronavarianten. Men, det kan en da tydeligvis ikke gjøre. Da lar de «alkoholhungrige» menneskene i polstengte kommuner heller smitte være smitte, og drar til nabokommunen og stiller seg opp i lang polkø der, med fare for å bringe det «hypersmittsomme» koronaviruset også til denne kommunen. Da ble regjeringen tvunget til å gjøre retrett, og så seg nødt til å åpne de stengte Vinmonopolene igjen.

Hva er det som skjer med mennesker når en «pirker borti» deres tilgang og bruk av alkohol. Det virker som mange såkalte måteholdsfolk får panikk bare ved tanken på å være uten øl og vin i huset noen uker. Kortversjonen av alkoholisme sier at en er fysisk og/eller psykisk avhengig av rusmidlet. Men, hvor går så grensen for avhengighet? Den er det ofte opp til hver enkelt bruker å bestemme.

Mange barn og unge legger merke til de voksnes prioriteringer. Nemlig hvor stor plass nettopp alkohol har i voksnes liv og hvor stor makt dette rusmidlet har i samfunnet. Vi i IOGT har gjennom mange år prøvd å komme med faglig begrunnet informasjon om hva alkohol og andre rusmidler gjør med folks helse og med samfunnet, uten at dette ser ut til å påvirke politiske beslutninger i særlig grad.

Når en ser og hører hvor avhengige mange personer tydeligvis er blitt av å ha alkohol tilgjengelig til enhver tid, så kan en jo lure på hva som skal til for at brukerne skal begynne å ta forskningen på alvor og redusere/avslutte sitt alkoholbruk. De fleste som har hatt såkalte «hvite perioder» eller valgt å slutte helt å drikke, står ofte frem og skryter uhemmet av hvor mye bedre livet deres har blitt. Så kan en saktens spørre seg om hvorfor ikke flere gjøre det.

Vi klarte det når det gjaldt røyking. Når det derimot gjelder alkohol, så er mange i samfunnet tydeligvis såpass avhengig av «å ha noe godt i gasset» i gitte situasjoner, at de knapt bryr seg om skader på egen helse og på samfunnet. Det prestisjetunge tidsskriftet British Medical Journal har presentert ny forskning som bryter med myten om at moderat alkoholbruk er bra for helsen.

Dette er en myte vi i IOGT aldri har slått oss til ro med. Forskningen viser blant annet at selv et lite glass vin, øker kreftrisikoen. Det som er aller best vitenskapelig dokumentert, er at alkohol øker risikoen for brystkreft og kreft i fordøyelsessystemet. Videre er det forholdsvis nytt at også tykktarm- og endetarmskreft har sammenheng med inntak av alkohol. Vi vet at det er nettopp disse kreftformene som øker mest i dag, samtidig som vi vet at blant annet vin- og ølforbruket har steget kraftig i samme periode. Dessuten konstateres det at alle typer alkoholholdige drikker øker risikoen for kreft. Det er altså alkohol i seg selv som øker risikoen, så det har derfor ikke noe å si om du drikker for eksempel vin eller øl i stedet for «sterkere drikker».

Alkohol fungerer godt om du vil desinfisere hendene, men drikker du den, vil det svekke immunforsvaret ditt, øke sjansen for pusteproblemer og hemme tilfriskningen om du er syk. Dette er nemlig kortversjonen av hva ny og oppsiktsvekkende forskning viser. Forskere har blant annet funnet ut at alkohol endrer antall og relative forekomster av mikrober i tarmens mikrobiome, et omfattende samfunn av mikroorganismer i tarmen, som hjelper til med normal tarmfunksjon. Disse organismene påvirker også modning og funksjon av immunforsvaret vårt. Kan dette være en årsak til at mennesker i land med stort vinkonsum som Italia, Spania og Frankrike, er særlig hardt rammet av koronapandemien? Likeså vet vi at Storbritannia har en utbredt pubkultur. Ut fra det vi nå vet om sammenhengen mellom alkoholbruk og svekket immunforsvar, så er en slik tanke høyst reell.

Hva er da vitsen med ny forskning om helseskader ved alkoholbruk, når så få synes å bry seg? Ja, selv i de fleste politiske partiene, hvor en skulle tro de ville være opptatt av å implementere ny alkoholforskning i sine programmer, synes ikke interessen for virkelig å begrense folks alkoholtilgjengelighet å være særlig stor. Dette til tross for at en ny rapport fra Oslo Economics viser at nettopp alkoholproblemer og alkoholbruk påfører samfunnet utgifter på rundt 22 milliarder kroner hvert år i form av kostnader for helse- og sosialvesenet, for arbeidslivet og som tap i form av ulykker og kriminalitet. Herunder kan nevnes at 1 av 3 sykehussenger er opptatt av pasienter med alkoholrelaterte plager. De største kostnadene ved alkohol er knyttet til tapt produksjon og sykefravær, og mer enn en av ti voksne nordmenn har et skadelig forbruk av alkohol. I tillegg kommer også de ikke-økonomiske skadene som ødelagte ekteskap og barn som vokser opp i hjem med alkoholproblemer.

Til tross for disse klare fakta, ønsker flere alkoholliberale partier her i landet som Frp, Høyre og Venstre, endog å øke tilgangen på alkoholholdige drikkevarer, ved å foreslå at også vin skal kunne selges i dagligvarebutikker. Med andre ord «slår de enda et slag» for alminneliggjøring av alkohol som en helt naturlig dagligvare. Dette til tross for at alvoret i ny forskning skulle tilsi noe helt annet.

Her er det fristende å nevne det som mange mener var mottoet til den nylig avgåtte presidenten i USA: «Glem vitenskap og forskning – vær ego!». Denne holdningen ble rett nok møtt med massiv kritikk i mange land, også i Norge. Men, er det ikke samme problemstillingen vi her står overfor, når det gjelder hva forskningen sier om sammenhengen mellom alkoholbruk og helse- og samfunnsskader, og hvordan dette blir hensyntatt av utøvende myndigheter?

I prinsippet er denne sammenligningen helt reell. Det handler hele tiden om å legge ny forskning til grunn for hva slags alkoholpolitikk som skal føres i fremtiden, for å få best mulig folkehelse og spare samfunnet for store utgifter. Det kan da ikke være slik også i Norge, at ny og viktig forskning blir omsatt til praktisk politikk, kun når den sammenfaller med egen eller partiets ideologi. Da er en straks inne i den samme politiske argumentasjonsretorikken som utskjelte Donald Trump brukte. Det bør ingen politiske partier her i landet være bekjente av.

Vi i IOGT forventer derfor at våre til enhver tid bestemmende myndigheter for ettertiden tar ny alkoholforskning på større alvor og handler deretter. Noe annet vil være en stor ansvarsfraskrivelse.